Sommeren 1918 hadde Harald Sohlberg funnet veien ned til kystlandskapet i Vestfold. Kunstneren som hadde viet seg til det intellektuelle by-blikket, hadde søkt seg til det pastorale landskapet i Ås i perioden 1912-1916. Nå søkte Sohlberg mot den solrike kysten.

Opptakten til det form- og fargemessige uttrykket vi ser i bildene fra denne sommeren, har sitt opphav i de tidligere bildene fra Ås, hvor både form og farge fremstod som likevektige partnere. Landskapsbildene til Sohlberg i denne perioden viser hvordan han ilegger hvert enkelt element i motivets oppbygging en spesifikk funksjon, betydning og fortelling.

Sohlberg søkte i perioden på Ås et behov for en ny inngang til å male landskapet, og uttalte hvor mye hans opphold i landlige omgivelser påvirket hans kunstneriske blikk:

«Med alle de år jeg nå har levet blant bønder, har brakt meg til å se andre sider av naturen, andre enn den dekorative, nemlig landskapsbygningen».

Sitatet forteller oss om en kunstner som ikke lenger bare ser naturen som et stemningsskapende motiv, men forholder seg til det virkelige landskapets struktur og form. Samtidig er det umulig med hans egen holdning til et stilprinsipp, å legge fra seg en overføring av naturen til lerret uten å gi det en personlig tolkning. Man kan si at naturen fremstår på lerretet i tråd med den virkelige verden, sett gjennom en intellektuell og systematisert bruk av form og farge. Sohlbergs bruk av ordet landskapsbygning i sitatet, forteller oss at han ser naturen at er konstruert gjennom et lineært system, hvor hver struktur hviler i og mot en annen.

Denne Idéen er muligens mest kjent gjennom Paul Gauguins tilnærming til landskapet. Hos Sohlberg er denne påvirkningen til stede allerede fra 1892, og forsterkes gjennom de kommende årene. Da Nasjonalgalleriet stiller ut Gauguin i 1912, bekrefter den Sohlbergs posisjon blant sine samtidige norske kollegaer. Sommeren 1918 har denne stilen eskalert, og mye på grunn av en mer ekspressiv fargepallett og bruk av kontraster.

Utfordringen med denne stilistiske utviklingen, er muligheten for at det dekorative og flate-orienterte motivet tar overhånd, og dermed fjerner landskapet fra den naturalistiske formen. Den ytterste konsekvensen er at motivet oppleves som fremmed for betrakteren, og en skaper en tendens mot det abstrakte. Her ser Sohlberg ut til å klare balansegangen godt, ved å skille mellom motivets dekorative virkemidler og selve landskapet. Sohlberg tilnærming er sterkt forankret i hans eget blikk, hvor motivet organiseres ut fra en visuell erfaring som også er tro mot motivets egen naturlige struktur. Han benytter seg til dels av den dekorative stilen, uten å forlate det vi kjenner som naturens egenart. Dette får han til gjennom nøye observasjon av det aktuelle motivet og stedet han ønsker å male, for deretter å moderat stilisere det.

Særlig typisk for sommermotivene fra Skjeggestad ved Viksfjorden i Vestfold i 1918, er hvordan Sohlberg nå også dyrker solens effekt på fargen. Tilbakelagt er hans stemningsfulle og melankolske motiver i kveldslyset. Denne sommeren maler han totalt syv bilder, hvorav to i større format. Professor Øyvind Storm-Bjerke omtaler disse maleriene i «Harald Sohlberg: ensomhetens maler» (1991), som en lovprising av naturen. Dette er sterke ord, men setter også Sohlberg på agendaen som en maler i kontakt med sin egen tid. I mellomkrigstiden blomstret vitalismen i kunsten og litteraturen internasjonalt, og Sohlberg kobles her på som en viktig aktør. I maleriene fra 1918 hyller han livskraften som bor i naturen, så vel som i mennesket, gjennom naturens egen kraft og stofflighet.