LITTERATUR: Henning Alsvik: "Balke, Peder Andersen", Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1982, bind 1, s. 139-142.

I dette bildet har Balke benyttet fordrivningsteknikken han hadde utviklet omkring 1860. På en hvit lakkert grundering fordriver han tynne lag med farge med penselskaft, svamp, filler eller fingrene. Bunnen gir da hvite partier, mens fargen i andre partier tetner til i mørke flater og kammer. Koloritten reduseres vesentlig til nyanser av umbra, grågrønt og grått i fine avtoninger innover i billedrommet. På nytt konsentrerer han seg om Nord-Norge med eiendommelige parafraser over en natur som han skildrer i mektige visjoner. Han formidler stemninger fra kysten, som her med tåke og blekt lys over fjell i en ødslig natur. Arbeidene som blir til i denne periode, vesentlig i 1860-årene, danner høydepunktet i Balkes kunst. S. 142.
Kystpartiet i forgrunnen opptar lite av billedflaten, det er fjellet som dominerer og tar det meste av plassen. Balke trenger ikke figurer i landskapet for å få frem proporsjonene i sin komposisjon. Alt uvesentlig er skrellet bort, han vil bare skape inntrykk av en mektig natur, nærmest utenfor menneskelig fatteevne. På en ytterst suggestiv måte maner Balke frem sin inderlige følelse av naturens storhet med fjellet som mystisk reiser seg over tåkehavet. Det er en typisk romantisk fremstilling av naturen.