Senere i sin karriere kom Ekeland til å arbeide videre med en oppspaltet billedflate. Han utviklet en fasettstil hvor figurer og maskindeler settes sammen av et intrikat linjespill. Stadig kom han til å utvikle sitt maleri til symbolske visjoner om menneskets vilkår ikke bare i verden, men også i et kosmisk univers. Vekslingen mellom menneskenes kontroll over teknologien og det motsatte, utbyttingen som kan foregå ved hjelp av den, er tema gjennom hele hans verk.
Fargene synes mer og mer uvesentlige, det er linjespillet mellom de mer og mer abstraherte figurene som synes viktig for Ekeland. Han arbeider bare i flaten uten antydning til noe romlig avgrenset, figurene synes etter hvert å sveve i et kosmisk uendelig rom. Det gir bildene et ytterligere dekorativt preg.
I en lang rekke tegninger søkte han igjen og igjen å gi billedmessig uttrykk for sine visjoner. Her kan man se at det ikke er fargen som egentlig opptar ham, men linjespillet, forholdet mellom figurer og gjenstander.
Han forlater ikke den menneskelige figur. Det er menneskenes vilkår han vil skildre og det er allmenngyldige problemstillinger han tar opp.