Arne Ekeland åpnet en stor utstilling med 132 arbeider i Kunstnernes Hus, i begge overlyssalene, 29. mars 1940. Utstillingen skulle vare til 21. april. På grunn av krigsutbruddet 9. april ble den stengt en uke, men åpnet igjen og varte til 30. april.
Med denne utstillingen markerte Ekeland seg blant kunstinteresserte og kunstkritikere som den betydeligste maleren i sin generasjon. Av noen av dem ble han genierklært.
Ekeland beholdt også etter krigen en sentral posisjon i norsk kunst blant kunstskjønnere og kritikere. Noe som viser det er at Per Rom viet hele den første utgaven av det nye tidsskriftet "Kunsten i dag" i 1947 til Arne Ekeland og Henrik Sørensen. Maleren Henrik Finne skrev der en artikkel om Ekelands kunst, som regnes som viktig. Finne skriver at allerede året før Ekelands gjennombrudd i 1934, hadde man på Høstutstillingen sett et bilde av ham "som viste en dristighet i formen, en brutalt raffinert bruk av fargen og en lidenskap i utrykket som rev i sinnet…År etter år med stadig nye overraskelser førte fram til den bedøvende kjempeutstillingen i Kunstnernes hus i april 1940, samme måned som de krefter Arne Ekeland hadde vidd sitt liv til å bekjempe, brøt inn over landet".

Arne Ekeland uttalte selv at han bare var ute etter å male skjønnheten. Håkon Bleken, en av en yngre generasjons malere som er blitt sterkt influert av ham, fikk høre dette og var overrasket over Ekelands uttalelse. Med den fødte malers "søvngjengeraktige intuisjon", som Håkon Bleken sa det, har bildene sin uttrykkskraft gjennom skjønnhet og ikke sannhet. Arne Ekeland var ute etter å beskrive menneskenes vilkår i denne verden, slik han så det. Men den politiske sannhet slik han tolket den var ikke det vesentligste for ham, det viktigste var skjønnheten i de allmennmenneskelige erfaringer.
I et bilde som dette, "Dronninger", er skjønnheten åpenbar, der de høyreiste, langhalsede kvinnene synes å skride frem. Et revolusjonært program kan ikke leses ut av et bilde som dette, skjønt man kan tenke - klassekamp. Det er et typisk verk av Ekeland fra tiden. Ekelands inspirasjonskilder er tydelig i et verk som dette. Han var påvirket av Revold-skolen, i måten han fortegner figurene på og i fargebruken basert på treklanger og disharmonier. Ansiktene er malt i disharmoniske farger som syrlig gult og gråhvitt og står i kontrast til bakgrunnen malt i en helt annen kraftig fargeskala dominert av treklangen blå himmel, røde skyer og gulbrune fjelltopper, med borger på toppene?
Ellers var ikke Ekeland inspirert av norsk kunst, som jo var dominert av en nasjonal linje med et mer forsonende politisk engasjement enn hans marxistiske. Han var mye sterkere influert av internasjonale retninger i kunsten. Han hadde foretatt en reise til Paris i 1931, hvor han kunne se bilder av de toneangivende kunstnerne. I sine bilder fra 1930-årene var Ekeland inspirert av blant annet kubismen. Kunstneren har skrellet bort alt uvesentlig, han har gått til verket med en analytisk holdning: Hvor mye kan tas bort uten at det dypest sett menneskelige forsvinner? Han bruker malerens virkemidler, form og farge på den to-dimensjonale lerretsflaten, for å få frem det han vil. Men han var også inspirert av ekspresjonismen, med dens kraftige, unaturalistiske fargebruk, og han var inspirert av surrealismen, med sin vektlegging av det underbevisste, med sin "søvngjengeraktige intuisjon". Dronningene virker slik man intuitivt kan tenke seg dem, aristokratiske, verdige, alvorlige. Det synes å være en symbolsk fremstilling av noe "dronning-aktig" Ekeland her har villet skape, som en del av den store menneskelighet. Figurene synes å være malt spontant og raskt for å fastholde idéen, for å skape billedmessig uttrykk for intuisjonen. Han var også inspirert av tidligere tiders kunst, renessansekunst og mosaikkunst etter et opphold i Italia i 1934, noe som synes å kunne spores i dette bildet. Det kan synes paradoksalt for en moderne kunstner å interessere seg for renessansekunst, men holdningen i tiden var at den moderne kunsten hadde gjenoppdaget og rendyrket grunnleggende prinsipper i de gamle mesteres kunst. Klesplaggene er antydet i store fargeplan malt i lyse blå, røde og grønne fargeblandinger som kan minne om renessansebilders fargeskala. De langhalsede dronningene er elegante, fjerne, kan nesten minne om manieristiske bilder. Komposisjonen kan også minne om renessansebilder, og da gjerne tidlig renessanse hvor figurene dominerer i forgrunnen og bakgrunnen gir et utblikk mot et landskap, i renessansen perspektivisk behandlet, men allikevel ofte ute av proporsjon i forhold til personen eller personene i forgrunnen.