LITTERATUR: Henrik Grevenor: Jean Heiberg, Oslo 1933, avbildet s. 34 med tittel: Kvinner, og der feilaktig datert til 1919.
Marit Werenskiold: De norske Matisse-elevene, Oslo 1972.

Jean Heiberg var den norske Matisse-eleven "par excellence" fra 1908 til 1910. Han anammet til fulle det mesteren kunne lære ham om form, farge og rom. Jean Heiberg hadde tegnet for det meste mens han i Paris hadde vært elev ved Académie Colarossi, fra 1905, men etter at han møtte Matisse, begynte han å male. Tiden ved Académie Matisse kom til å bli avgjørende for Heibergs kunstneriske virke. Det synes å ha vært som lærer og ikke som kunstner Matisse kunne bibringe Heiberg vesentlige kunnskaper, og i begynnelsen viser Heibergs maleri en tydelig interesse i å prøve Matisses teorier med å bruke komplementære fargepar ut fra treklangprinsippet. Det essensielle var å skape romlig virkning og figurenes form ved hjelp av farge, uten hjelpemidler som sentralperspektiv. Man skulle ikke gjengi virkeligheten fotografisk, men gjenskape den. Ved hjelp av varme og kalde farger som kontrasteres mot hverandre skapes og nærmest moduleres formen på den todimensjonale billedflaten. Formene ble enkelt komponert, gjerne med kraftige konturer. Ved bruk av kontrasterende farger, som kaldt blått i bakgrunnen mot varmt gult i forgrunnen gjøres formene runde, og ved å introdusere en tredje farge som kunne harmonisere mellom de kontrasterende fargepar gis komposisjonen helhet. I 1910 mente Matisse at Heiberg var kommet så langt at han måtte prøve seg på egen hånd. Heiberg var to år til i Paris og i den tiden studerte han særlig Cézannes kunst, hans maleri og hans teorier. Matisse fremholdt alltid for sine elever Cézanne som "vår alles far". For Cézanne var det viktig å finne tilbake til grunnleggende prinsipper for maleriet hvor volumene ble bygget opp over basisformene trekant, firkant og sirkel. Formene i maleriet basert på basisformene bygges opp med rene farger.
I dette monumentale bildet med tre kvinnelige akter av Jean Heiberg har figurene en tyngde i seg selv, de forholder seg til hverandre, ikke for å fortelle en historie, men for å gi en mulighet for å gjenskape den menneskelige form i all sin kompleksitet på en klar og enkel måte. Figurene med de svarte konturlinjene gir nærmest et poetisk linjespill, og den romlige virkningen bygges opp med kalde farger i bakgrunnen og varme farger i forgrunnen. Kvinnen var et sentralt og evig tilbakevendene hovedmotiv i fransk kunst, slik Heiberg møtte den, og også for ham ble fremstillingen av kvinnen vesentlig. Dette maleriet er et klassisk eksempel på Heibergs tidlige kunstneriske produksjon, hvor man kan se påvirkningen fra fransk kunst, men hvor han også viser evne til å gi komposisjonen et eget, originalt preg både i fargeholdning og uttrykk.