Theodor Kittelsen (1857-1914). En eventyrlig billedskaper.
Av Nini Wallendahl Eitzen.

Theodor Kittelsen har skapt bilder fra eventyrene som er blitt en del av vår norske kulturarv. Han har gitt bilder til folketroen og naturmystikken som både er vakre og vare, skremmende og groteske. Kittelsen hadde en evne til innlevelse i folketroen med alle dens avskygninger av menneskelig raushet og dårskap som er uforlignelig. Det skulle en egenartet og frodig kunstnersjel til for å gi billedmessig uttrykk til folketroens eventyr og sagn.
Kittelsen viste i mange av sine tegninger og illustrasjoner også humoristiske og satiriske evner.
I sine akvareller og malerier viste han seg som naturpoet. Rene naturopplevelser ble formidlet med en varhet og ømhet som synes å omfatte alt levende, og som gjør disse bildene stemningsfulle og inntagende.

Theodor Kittelsen ble født i Kragerø. Han hadde tegnet hele sin barndom og ungdom og han ville gjerne inn på kunstnerbanen. I 1874 kom han til Kristiania og fikk tegneundervisning. Han var en del av det norske kunstnermiljøet i München i 1876 til 1879 med blant andre Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og Christian Skredsvig. Han var en periode i Paris og igjen i München, før dårlig økonomi tvang ham tilbake til Norge.

Han hadde fått i oppdrag fra P. Chr. Asbjørnsen å tegne til de norske eventyrene i 1881. Det var Erik Werenskiold som anbefalte ham i et brev. Han skrev blant annet om Kittelsen: ”…han er kvik i opfatning og har en vild, eiendommelig, opfindsom fantasi. …
Blant alle Kittelsens illustrasjonsoppgaver er det eventyrtegningene som har blitt som klassikere å regne.

Kittelsen tegnet enkelttegninger til mange forskjellige publikasjoner og han tegnet til andre eventyrserier. Han fikk også i 1888 utgitt noen egne serier med tekst og bilder som ”Livet i de smaa Forholde”, en lattervekkende, men syrlig karikert skildring av pompøse og enfoldige typer i hans barndoms by Kragerø.

I 1894 begynte han på bokverket ”Svartedauen” med egne tekster og tegninger som ble utgitt i 1900. Det er et helhetlig og mesterlig verk med den uhyggelige historien om pesta som kommer og går. Der hun brukte rive, slapp alltid noen fra det med livet, men kom hun med sopelime slapp ingen sjel unna. Det er et dystert tema, med fortvilelse, død og forfall, men Kittelsen har maktet å gi tegningene et enkelt og fortettet preg. I vekslingen mellom penn, svartstift og lavering har tegningene et kraftfullt og robust uttrykk som ikke levner tvil om pestas skjebnesvangre herjinger.

Kittelsen besøkte Christian Skredsvig som hadde flyttet til Eggedal i 1894. Han fikk lyst til å gjøre det samme. I 1896 flyttet han med familien til Sole gård i Eggedal. I 1899 flyttet de inn på Lauvlia i Sigdal. Det er stedet som ble familien Kittelsens kjæreste hjem. Hans kone Inga og Theodor fant tomten, fikk bygget huset og ga stedet navn. Det var et lite, men prektig hus hvor Kittelsen fikk et eget atelier med et stort vindu mot innsjøen Soneren og fjellet Andersnatten Det var en stor glede å ha råd til et eget hjem og det var med tilsvarende sorg Kittelsen måtte selge det på tvangsauksjon i 1909.

I de senere år arbeidet Kittelsen med sine tidligere motiver i litt omarbeidet form gjerne i temmelig store akvareller og blandingsteknikker som han da kunne selge enkeltvis. Kanskje hadde han en tanke om å få dem mangfoldiggjort, men det ble ikke noe av. Både eventyrtegninger og poetiske naturstemninger ble brukt og flere av dem kom i mange versjoner. Med akvarell og fargestift kunne han få frem de samme vare stemninger og fine overganger i valørene som han ofte benyttet seg av i tegningene med bruk av penn, svartstift og lavering.

Theodor Kittelsen har skapt bilder av eventyrenes fantasiverden som har nedfelt seg som spor i vår bevissthet om kulturell egenart. Hans figurer synes å være så norske, men de er mer enn det. På tross av det regionale preget er hans figurer i en mer og mer globalisert verden, aktuelle for stadig nye generasjoner, fordi de har allmennmenneskelige trekk, de kan forstås av enhver. Hans naturskildringer har også et allmenngyldig preg. Slik han så naturen lå den alltid klar for gjentagne fortolkninger, alltid duggfrisk, alltid med potensiale for stemningsskapende poesi.