LITTERATUR: Anne Aaserud: Adelsteen Normann. Fra Bodø til Berlin, Stamsund 2013.

Adelsteen Normanns kunst var ettertraktet i Tyskland, hvor han kom til å ha sin hovedbase, først i Düsseldorf og siden i Berlin. Det var ennå slik at det var vanskelig å gjøre karriere i hjemlandet, skulle man ha håp om å gjøre kunsten til en levevei på slutten av 1800-tallet, var det utlandet man måtte satse på. Adelsteen Normann hadde sine formende læreår i Düsseldorf fra 1869 til 1873. Han bodde her til 1887, da han flyttet til Berlin. I Berlin hadde han et norsk miljø, maleren Hans Dahl bodde her fra 1888 og nestoren innenfor düsseldorfmaleriet, Hans Fredrik Gude, hadde bosatt seg i Berlin i 1880.

Adelsteen Normann malte i det som må kalles det norske düsseldorfmaleriets utklingende fase. Den nasjonalromantiske tradisjonen var sterk for de norske malerne og ennå fant mange av dem inspirasjon til sin malerkunst i de norske fjordene med de mektige fjellene, slik man hadde gjort i 1840- og 1850-årene. Adelsteen Normann reiste hver sommer på studietur til Norge og brukte flittig sin skissebok og sitt kamera. Motivene han hadde fanget kunne utarbeides til store komposisjoner i hans atelier i Tyskland om vinteren.

Det var det norske fjordlandskapet Adelsteen Normann gjorde til gjenstand for kunstnerisk behandling og igjen og igjen malte han spektakulære fjordpartier, som han aldri syntes å bli lei av å tolke på dramatisk senromantisk vis. Dette motivet er antagelig fra Romdalsfjorden og den første kjente versjonen av dette motivet i stort format er fra ca. 1875, som synes å være mer naturtro enn denne senere versjonen, som må være malt omkring 1900. Det synes som om han av og til har gjort fjellene enda høyere og spissere enn de var i virkeligheten i de senere bildene, skjønt den som har vært i disse fjordarmene vet at det ikke er langt fra sannheten det Adelsteen Normann har malt. I Romsdalen er fjellene usedvanlig dramatiske, selv til Norge å være. Vi får en anelse om dimensjonene ved den kontrasten i proporsjoner som de bittesmå folkene, båtene og skipene utgjør i forhold til fjellformasjonene som reiser seg mektig over dem.

Under innflytelse fra realismen i 1880-årene ble Normann påvirket til å male sine motiver i klarere farger og med kortere og bredere penselstrøk hvor konturene synes å oppløses, men det er overfladiske endringer, han gikk aldri fra en fast og klar form i sine stort anlagte landskapsbilder. Han sto ikke overfor sitt motiv som realistene, disse bildene ble malt i atelieret. Det er bare i en del studier han viser at han mestrer den realistiske malemåten. Utførelsen kunne endres noe, men motivene ble alltid sett rett på, han arbeidet ikke med noen overraskende avskjæringer for eksempel, eller annet som kunne vise at han avvek fra den tradisjonelle, og på denne tiden konvensjonelle, måten å oppfatte et motiv på. Allikevel var det en utvikling i hans maleri bort fra de rent nasjonalromantiske motivene, for som oftest lot han, som her, et dampskip inkluderes i komposisjonen som vitne om en ny tid, hvor en praktisk og økonomisk hverdag begynte å overta for en mer tradisjonell livsform også i de norske fjordene. På denne måten viste Normann at han var åpen for mange av de nye tendensene som gjorde seg gjeldende i tiden.

Adelsteen Normann hadde for eksempel forbindelse med en radikal kunstner som Edvard Munch:

Av kunstinteresserte huskes han som den som på vegne av Verein Berliner Künstler inviterte Edvard Munch til å stille ut der i 1892. Han fungerte således som døråpner for Edvard Munch og hans kunst i Tyskland, og Munch omtalte ham senere som «gentlemannen» Adelsteen Normann. S. 13.