LITTERATUR: Øivind Storm Bjerke: Arne Ekeland retrospektiv, utstillingskatalog Henie Onstad Kunstsenter Høvikodden 21.09.-24.11.1996.

Ekeland rendyrket ingen stil, og samtidig som han åpenbart henter impulser fra surrealismen trekker han inn impulser fra tysk ekspresjonisme. Tendenser til formoppløsning kommer i et motsetningsforhold til den grunnleggende vilje til komposisjon og form hos Ekeland. Vi ser da også at han omkring 1935 henter frem passeren og i likhet med sine generasjonsfeller begynner å konstruere. Riktignok er det ikke mange arbeider hvor vi kan dokumentere bruken av linjal og passer hos Ekeland – men at han interesserte seg for de teoretiske overveielser omkring billedbygging, som kom til å dominere norsk maleri fra midten av 1930-tallet og fremover, er uomtvistelig. Man kan kanskje beklage at Ekeland ikke var villig til å gå lengre i sine eksperimenter innen surrealisme og at han ganske snart konsentrerer seg om å bygge formen fastere og forholder figurene til et realistisk billedrom. Hva bildene taper i fabulerende frihet og fandenivoldskhet vinner de i monumentalitet. Utviklingen kan kanskje forstås på bakgrunn av at Ekeland ønsket at hans kunst skulle ende som en monumental utsmykning av offentlige rom. Det er også i overensstemmelse med den sterke kritikk som ganske snart ble reist fra politisk radikalt hold mot de subjektivistiske innslag i den surrealistiske kunst, med en stadig kretsing om den private opplevelse som kjernen i virkelighetsforståelsen.

Ekeland var ikke alene om å distansere seg fra det å gi kunsten et privat innhold i 1930-årene. I den rådende sosiale situasjon måtte det fortone seg som nokså perifert i forhold til å knytte kunsten til et bredere mellommenneskelig erfaringsgrunnlag. S. 29.