Avsluttet
Jubileumsauksjonen 1814-2014, del 2

Auksjon mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Våre lokaler

Thaulow, Frits (1847-1906)
Fra Lervik på Stord 1888

Olje på papir, oppklebet på lerret
44x57
Signert og datert nede t.h.: Frits Thaulow. Okt. 88.

Auksjonert mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Vurdering
NOK 100 000–150 000

Tilslag NOK 80 000

LITTERATUR: Einar Østvedt: Frits Thaulow. Mannen og verket, Oslo 1951.

Vidar Poulsson: «Fritz Thaulow i 1880-årene», utstillingskatalog Blaafarveværket 1979.

Vidar Poulsson: «Thaulow, Johan Fredrik (Frits eller Fritz)», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1986, bind 4, s. 196-203.

Frits Thaulow var bosatt i Leirvik på Stord fra oktober 1888 til sommeren 1889.

Som det står hos Østvedt og i Norsk kunstnerleksikon forlot han hovedstaden og forsøkte å bosette seg på Vestlandet etter å ha opplevd store motsetninger i kunstnermiljøet i Kristiania. Han ble avsatt som formann i Kunstnerforeningen i 1887, etter å ha tillatt Hans Jæger å møte i foreningen. Det hadde toppet seg i 1888 da Thaulow måtte sone i Møllergaten 19 etter å ha gitt redaktør Amandus Schibsted en ørefik etter en uheldig og fornærmende artikkel i Aftenposten. Thaulow hadde stått i spissen for et arrangement i Slottsparken i 1887 for å samle inn midler for et utstillingslokale for kunstnere i hovedstaden. Det var det økonomiske utbyttet av denne «sommerfest» avisen hadde harselert over, og som Thaulow da anså seg berettiget til å tildele avisens redaktør en offentlig fornærmelse for. Ørefiken ble tildelt 16. august 1887 med disse ord fra Thaulow: «Der har Du for Dine pøbelagtige Skriverier mod Kunstnerne». Man fant ut at gjerningsmannen måtte sone for denne forseelsen og Thaulow ble dømt til 80 dagers fengsel. Saken ble appellert og dommen ble endret til 60 dager.

Thaulow skriver 3. mars 1888 i et brev til Karl Warburg at det ble 64 dager. «Herhjemme betragtes Dommen – 64 Dages Arrest – som et latterligt pedantisk og snævesynt Juristeri… Man har raadet mig til at søge Benaadning men det kunde aldrig falde mig ind». Poulsson 1979, s. 114.

Thaulow «flyttet» inn i Møllergaten 19 hvor han fikk et rom med møbler fra sitt eget hjem, staffeli og malersaker, mat fra Det norske Selskab og adgang til å motta besøk av familie og venner fra morgen til kveld. Østvedt, s. 98.

Thaulows ørefik ble av mange, især hans motstandere, oppfattet som effektmakeri. Men i realiteten var den et slag for en rettferdig vurdering av kunstnernes sak, og blant de mange sympatierklæringer han mottok under sitt to måneders opphold på Møllergaten 19, støter en på brev fra folk som Kielland, Bjørnson, Jonas Lie og Arne Garborg. Ibid., s. 98.

Han var fengslet fra mars til mai, den 17. mai ble han hentet av Bjørnson, så bar det i triumf til Kristiania Dampbad og derfra til fest med illuminasjon på Tivoli. …

Hva han som fikk ørefiken angår, Schibsted, så viste han noen år senere sitt høysinn ved gi 10.000 kroner til et kunstnernes hus. Ibid., s. 103.

Viderverdighetene i hovedstaden la nå Thaulow bak seg, da han sommeren 1888 reiste til fjells og så i oktober til Leirvik på Stord, hvor han altså kom til å bli boende så lenge som til sommeren etter.

Som det står i Norsk kunstnerleksikon:

En tid bodde han i Leirvik på Stord og malte Vestlandsnatur… S. 200.

Dette maleriet er etter all sannsynlighet et ekte friluftsmaleri! Thaulow har stått foran sitt motiv med sine malersaker, når han en deilig høstdag har malt dette bildet. Det må, bokstavelig talt, ha vært befriende igjen å kunne vie seg helt og fullt til sin kunst, og til sin familie. Etter å ha fått innvilget skilsmisse fra Ingeborg Gad, hadde han giftet seg med Alexandra Lasson i 1886, og i 1887 hadde de fått sitt første barn, Harald. Til Vestlandet var også i hvert fall en av de to døtrene med, som han hadde fra sitt første ekteskap, det står i litteraturen at han har malt sin datter Nina, som da var 13-14 år, i ett av bildene fra Stord (se Østvedt s. 108).

Leirvik ligger helt ytterst i Hardangerfjorden i Hordaland. Leirvik er i dag kommunesenteret i bykommunen Stord på øya Stord i Hordaland fylke. Her ble det en god tid for Frits Thaulow:

De siste årene før 80-tallet ebbet ut, ble kunstnerisk sett en lykkelig arbeidsperiode. Stadig på reisefot, til Holland, hvor han malte by- og kanalpartier i Dordrecht (1886), til Lillehammertrakten med Mesnafossen (1887) og til Vestlandet, som han etter Lista- og Jærtiden ikke var blitt ferdig med, er han i uavbrutt kunstnerisk vekst. Østvedt, s. 105.

I årene 1888-89 lå Thaulow på Stord, hvis «deilige Natur» og «tindrende grønne Mosegræsbakker i Fløiel» var som skapt for hans feinschmeckernatur. Han prøvde å skildre den i regn og sol og var grepet av en malerglede som rent kunne ta makten fra ham. «Her er en Dands og et Leven af Naturen, saa jeg stakkars Naturalist farer om som en Mus i Barselseng,» skrev han i en artikkel, … .

I de stille uker og måneder på Stord, hvor han bodde, nokså isolert, hos en landhandler på Lervik, fikk han rik anledning til å dyrke sin hobby, celloen og sin svakhet, tilstår han selvironisk, for «at komme på Tryk».

Men det var malingen han konsentrerte seg om, og andre kunstnere fant også egnen malerisk:

Samtidig med Thaulow lå den lovende Bergensmaleren som døde så altfor ung, Jacob Bratland, på Stord. Ibid., s. 106.

I dette maleriet er det en «tindrende grønn mosegressbakke» som dominerer i forgrunnen. Folk holder på med sin daglige dont med klesvask, på en snor henger noe av vasken som gir fine fargeaksenter i bildet, bare satt på med ett strøk i hver farge. I mellomgrunnen er det et tun mellom gårdsbygninger, folk har møtt opp og snakker med noen som har kommet med hest og kjerre, alt nedtegnet med raske strøk. I bakgrunnen reiser det seg typisk Vestlandske snedekte fjell, men fjellene har ikke en dominerende plass i bildet. Han maler dem fordi de er der i det motivet han har valgt, og det gir ham anledning til å få frem fine lysreflekser som sneen gir til motivet badet i sol. Veggen av fjell i bakgrunnen bidrar til å ramme inn komposisjonen og gir en større konsentrasjon om forgrunnen og midtpartiet i bildet.

Thaulow har ikke malt et slående naturpanorama, som hadde vært så vanlig å formidle fra de vestlandske fjordene for romantikkens norske kunstnere, her er det et intimt naturutsnitt realisten Thaulow har villet male.

Hva han søkte, var ellers hverken mektige fjell eller brede bygder, det var «le paysage intime» han var ute etter. Ibid., s. 109.

For en prinsippfast friluftsmaler som Thaulow var det å gi et sant og ekte bilde av den naturen han hadde for sine øyne det vesentlige, han rykket gjerne tett inn på motivet og ga en realistisk skildring av vanlige menneskers hverdag når han, som her, inkorporerte mennesker i sine landskapsbilder.