LITTERATUR: Hans-Jacob Brun: «Ransve, Bjørn», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1986, bind 3, s. 263-264.

Rita Selvaggio og Audun Eckhoff: Ransve Paintings 1962-2009, Stuttgart 2009, kat.nr. 69, avbildet s. 114.

Bjørn Ransve hadde en stor maleriutstilling i 1971 med figurer i udefinerte rom eller satt opp mot uhåndgripelige fargeflater. De naturalistisk modellerte skikkelsene virket lukkede og isolerte, og de brutte, metalliske og unaturalistiske fargene bidrog til stemningen av uvirkelighet. Allerede nå ble Ransve sett som en høyt begavet og særpreget kunstner. Én blant fylkingen av unge antimodernister, men likevel atskilt fra stilromantikerne som var omgitt av stor oppmerksomhet på den tiden. Dertil var hans «stilsitat» for distanserte, og hans tilknytning til pop-kunst og etterkrigstidens surrealisme og ekspresjonisme for merkbar.

Ransves eget stempel av melankoli og eksistensiell uro lå også som en spenning under hans «Litografiske hoder» fra 1972. Siden det dreide seg om hoder med klare referanser til antikkens og renessansens kunst, ble denne spenningen å oppfatte som en moderne versjon av det sene 1500-tallets manierisme. Dette ble understreket av Ransves teknikk; han hadde tegnet i litografisteinen med den klassisk skolerte kunstners virtuose grep på levende strekføring og hårfint valørspill. Denne kombinasjonen av høyt oppdrevet teknikk og personlig uttrykksgehalt preget hans gigantiske mønstring av tegninger på Munch-museet i 1976,… .

Et element av tvetydighet var her, som ellers hos Ransve, en del av virkningen. Dette var også en bærende kraft i den neste store maleriutstillingen, «Hjerte og smerte» i 1976. Den nærmest fleipete tittelen slo tilsynelatende bena under den morbide patosen i bildene: det dreide seg stort sett om avhugne hoder, avrevne lemmer og blottlagte hjerter. Alt malt i en kraftig, dyp koloritt og med dramatisk bruk av lys og skygge. Ransve hadde ti år tidligere gjort studier ved Anatomisk institutt, og igjen var motivene nitid gjort rede for. De var svevende i maleriske romflater, isolerte og breddfulle av både liv- og dødsassosiasjoner. Denne gang var Ransves manipuleringer i feltet bilde – virkelighet ikke minst knyttet til en hyppig bruk av illusjonsdrepende malte innrammingsfelt rundt motivene. De estetiske og ironiske distanseringene hadde en abstraherende effekt på de makabre motivene, og det motsetningsfylte resultat bidrog ytterligere til å plassere Ransve som en analytisk og mangetydig kunstner. Brun.