LITTERATUR: Nkl.no.

Kåre Tveter hadde sitt gjennombrudd som kunstner på en utstilling i 1965.

Hans stil var preget av tidens lyrisk abstrakte formspråk, og han fremtrådte først og fremst som en raffinert kolorist med en streng disiplin og økonomi i bruken av de koloristiske virkemidler med fargene organisert i enkle og rolige flater.

Etter at Tveter i slutten av 1960-årene fant sin stil, har det ikke skjedd noen markante brudd i hans utvikling, bare et kontinuerlig økende raffinement og sikrere beherskelse av de koloristiske virkemidler. Han er en rendyrket landskapsmaler som aldri har gitt seg i kast med større figurkomposisjoner, og når figurer en sjelden gang opptrer i hans bilder, er det bare som svake antydninger som glir inn i landskapets helhet. Tveters landskaper er ikke stedbundne, og hans motiver lar seg ikke topografisk nærmere bestemme. Det er imidlertid tydelig at utgangspunktet for hans motivvalg er preget av minnene fra barndommens Odalen, med sine flate og øde skogstrakter. På grunnlag av hastige små naturnotater søker han å trekke ut en essens av naturopplevelsen. Tveter er naturlyriker, hans motiv er først og fremst lysets poesi og musikalitet som uttrykk for personlige følelser. Det lys han maler er ikke det fargesprakende sollyset i sommerens fulle prakt, men det bløte, diffuse, nærmest monokrome vinterlyset, morgendisen eller tåken, som han fanger inn med sjelden várhet for de fineste nyanser i lysets reflekser. Ved en streng økonomi i bruken av sine virkemidler, søker han en maksimal spenning i det usagte. Hans bilder krever ro og kontemplasjon, da fremtrer landskapets struktur, og skiftningene i lysets delikate spill får mening.