LITTERATUR: Marit Ingeborg Lange: "Marie Hauge", utstillingskatalog Blaafarveværket. Kvinner i kunsten 2012, kat.nr. 82, avbildet s. 129.

Det er gjennom sine bilder fra gårdstunene og livet til husmannsfolkene i Gudbrandsdalen hun (Marie Hauge) har sin posisjon i norsk kunst. S. 126.

I 1911 hadde hun, som første kvinne, en separatutstilling i det nystiftede Kunstnerforbundet i Kristiania. Utstillingen fikk en fin og balansert anmeldelse av Carl W. Schnitler i Aftenposten (3. mars 1911). Artikkelen, ..., gir oss en god forståelse av Marie Hauges upretensiøse kunst:"Der er intetsomhelst merkeligt, men noget overordentlig elskværdigt ved Frk. Hauges ikke meget rike Produktion, - noget stilfærdigt og lunt og net, som hos en, der mere driver Kunsten "con amore" end egentlig i Kraft af den haarde, tvingene Nødvendighed, der ubønhørlig holder sit Offer fangen. Og dog rommer Frk. Hauges Arbeider en ægte kunstnerisk Glæde. At de lider af en ulden Løshed i Formen og stundom virker mere som Anlæg end som færdig gjennemarbeidede Billeder er iøinefallende - men koloristisk kan de eie saavel en egen delikat Skjønhed i Tonen som Helhed og Sammenhæng i Sin Opbygning." S. 128.

I dette maleriet er det mye av 1880-årenes realisme å spore. Typisk for denne typen maleri er motiver fra en fattig landsbygd med solfylte, klare sommerdager og gressgrønne enger. Men, det synes også å være trekk fra 1890-årenes stemningsmaleri i bildet. Her er det en sensommerdag hvor lyset er dusere og konturene mer uklare. Solen står lavt på himmelen og gir lange skygger.