LITTERATUR: Prins Eugens Waldemarsudde: Prins Eugens hem - ett museum. Vägledning genom slottet, Waldemarsudde 1979.
Prins Eugen, utstillingskatalog Nasjonalgalleriet 1988, kat. nr. 33 Elegi II 1894, omtalt s. 76-77, avbildet i farger s. 77.
Prins Eugen hadde tette bånd til Norge. På grunn av unionen med Sverige kan man i 1890-årene regne ham som en norsk kunstner. Det skrev Knut Berg i forordet til Nasjonalgalleriets utstilling i 1988, og fortsatte: Han stilte ut på Høstutstillingen, hadde stemmerett som norsk kunstner, og norsk natur ble en viktig inspirasjonskilde for hans kunstneriske utvikling. Han både snakket og skrev norsk, og under sine mange besøk her i landet knyttet han sterke vennskapsbånd med de fleste av våre ledende kunstnere. Gjennom 90-årene og frem til unionsoppløsningen i 1905 var han utvilsomt det viktigste bindeledd mellom norsk og svensk kunst.
Tone Skedsmo skrev også i samme katalog blant annet dette om prins Eugens tette bånd til Norge, og fortsatte:Han står i dag som en av de ypperste representanter for det svenske nyromantiske 90-åra-maleri. ... Det var i Norge Prisn Eugen begynte å male den lyse steminingsfulle nordiske sommernatt, som han senere skulle konsentrere seg så sterkt om i sitt maleri.
Videre skrev Tone Skedsmo om tidligere utstillinger og om spesifikk omtale av maleriet Elegi:Året etter (1892) deltok ikke Prins Eugen på Høstutstillingen. I 1893 var det som kjent ingen utstilling, da den ble flyttet over til vårhalvåret og ble den første av tre "Vaarutstillinger". Til denne sendte Prins Eugen fire arbeider: Et siste solglimt (kat.nr. 31), Det gamle slott (kat.nr. 30), Der skogen lysner (kat.nr. 27) og Vinteren. Til Vårutstillingens andre opphengning sendte han Elegi II (kat.nr. 33).
Under katalog nr 33, Elegi II, på s. 76 og 77 i katalogen fra 1988, står det om samtidens oppfatning av maleriet:Prins Eugen måtte ikke vente lenge på sine norske kollegers bedømmelse av Elegi. Werenskiold skrev:"I går så jeg Deres nye billede, som jeg synes overordentlig godt om. Det er utvivlsomt det bedste, De til dato har udstillet hos os, det som der er mest følelse i og som tyder på det eiendommeligste farvetemperament. Det gjør meget lykke blant malerne, og Aubert foreslog det, efter hva jeg har hørt, for galleriet -, hvor der imidlertid ikke fattedes noen beslutning på grund av Deres velsignede stilling som prins;--."Gerhard Munthe skrev like oppmuntrende og oppriktig bl.a. til sin svenske kollega:"Jeg kan ikke noksom udtale hvor "Elegien" var herlig paa Udstillingen her. Saa personlig alenestaaende og saa værdig."Prins Eugen verdsatte høyt sine norske malervenners uttalelser om bildet, og innen han rakk å svare Munthe hadde også Andreas Aubert skrevet sine anmeldelser fra "Den første Vaarutstilling. Statens 10de aarlige kunstutstilling" i Nyt Tidsskrift (1893-94). Elegi omtalte han bl. a. slik:
"Men det seneste av hans verker, den deilige lille "Elegi" som Prins Eugen først sendte til "Anden ophængning", gav os endda noget meget mer. I dette lærte vi at kjende fuldt personlig hans fine dype kunstnerpersonlighet, med det sjælfulde indadvendte sind.En elegi - slik som mindets kjæreste vemod griper os, naar vi en høstdag med vaarmilde tanker vandrer over kjendte steder, kjære fra vi var smaa - ...". Aubert tar i sin omtale av utstillingen Prins Eugens malerier, og særlig Elegi, til inntekt for det lyriske som stadig ble mer fremtredenede i 90-årenes landskapsmaleri. Maleriet skjenket Prins Eugen ved en senere anledning til sin gode venn Erik Werenskiold, trolig til hans 60-års dag i 1915.... først i 1901 fikk norsk publikum igjen anledning til å se hans malerier i hovedstaden.
De arbeider Prins Eugen stilte ut hos Blomqvist var: Stockholms slott, Den lyse natten (kat.nr. 43), Elgei (kat.nr. 33), Skyen (kat.nr. 37), Våren, Der skogen lysner (kat.nr. 27) samt en del mindre landskaper med aftenstemninger.Etter åpningen kunne Werenskiold forsikre Prins Eugen at alle malerne han hadde snakket med hadde uttalt seg meget positivt om prinsens arbeider. Takknemlig skrev Prisn Eugen tilbake:"Det var riktig hyfflgit av dig att skriva om min utställning. Det är klart att jag undrade och att jag blev upplivad av att du tyckte den såg kunstnerisk ut och var manlig i färgen. Jag var just rädd att jag fått något för vekt i min färg. Tänk att du fortfarende tycker så bra om min "Elegi". Den är målad för flera år sedan, men det är just den udde på Djurgården jag förre året köpte. Huset jag bor i ligger på den klippa jag målat med utsikt över Stockholm, ungefär på samme avstånd som du har Kristiania." --
Prins Eugen (1865-1947) var altså yngste sønn av vår siste unionskonge Oscar II og dronning Sophie. Det var spesielt for en prins å gå inn for kunstnerbanen, og heldigvis fikk han også tid til å fordype seg i sitt kunstneriske virke, selvom han måtte ta del i mange offisielle oppdrag som prins.
Han regnes som en av Nordens mest betydelige nyromantikere. Hans maleri er typisk for 1890-årenes nordiske malerkunst med stemningsmaleriet, men var også influert av tidens mer avantgardistiske kunst. Man ser ham i dag som en kunstner som var påvirket av tidens syntetistiske og symbolske tendenser.
Maleriet "Elegi" viser denne tendensen til å ville forenkle motivet og til å ville gi det en betydning ut over det blotte og bare utsnittet av et kystlandskap med noen gamle hus kneisende på toppen av bratte klipper. Klippene er sett tett på, litt undenfra, de trenger seg nærmest på oss. Den store, mektige massen av berg er formidlet i store fargeflater. Berget får en dramatisk, symbolsk virkning, der det stuper bratt ned i sjøen, men bølgene og aftenlyset mildner det hele, og gir kanskje heller landskapet med husene et preg av vemod. Et varmt aftenlys brer seg over landskapet, der en solgangsbris lar bølgene slå lett mot klippene.
Det synes som om kunstneren selv med sin tittel Elegi, har villet betone bildets lyriske stemning av vemod over en svunnen dag, eller vemod over en forgangen tid med de gamle husene, fremfor andre tolkninger av hans maleri.
Prins Eugen var spesielt glad i denne klippeodden på Djurgården utenfor Stockholm. Han bodde flere somre i et 1700-talls hus som sto her fra før, før han i 1899 kjøpte stedet. Her fikk han i 1904 bygget sitt hjem, slottet Waldemarsudde. Etter hans død ble hjemmet gjort om til museum over hans samlinger og hans kunstnerskap.
