Avsluttet
Fokus 1900

Auksjon torsdag 22. november 2018 kl 18:00

Gamle Logen, våre lokaler

Visning 15. - 22. november.

Visning 15. - 22. november.
Hverdager 10:00 - 18:00. Lørdag og søndag 12:00 - 16:00.

Heramb, Thore (1916-2014)
Eline og Randi 1948

Olje på lerret
109x99
Signert og datert nede t.h:. Th. Heramb 48

Signert på baksiden, på blindrammen: Th. Heramb

UTSTILT:

Kunstnerforbundet, Oslo 1948, "Thore Heramb", separatutstilling, 30.10.-11.11.1948, kat.nr. 23 med tittel: "Mor og barn".
Kistefos-Museet 2008, "Thore Heramb. Fargekomponisten", kat.nr. 1 med tittel: "Eline og Randi".

Auksjonert torsdag 22. november 2018 kl 18:00

Vurdering
NOK 200 000–300 000

Tilslag NOK 200 000

LITTERATUR: Steinar Gjessing: "Tendenser og retninger gjennom fem decennier", Kunstnernes Hus 1930-1980, Oslo 1980.
Red. Nina Sørlie: "Thore Heramb. Fargekomponisten", utstillingskatalog Kistefos-Museet 2008, kat.nr. 1, avbildet s. 20.
Nkl.no. Nbl.no.

I dag synes vi at dette er et fantastisk verk av Thore Heramb.

Med mettede farger og kraftige konturlinjer får Heramb uttrykt på slående vis kjærligheten mellom mor og barn. Han synes å ha skrellet bort alt overflødig, bare det aller mest vesentlige får stå igjen, brettet ut med sine linjer og former på den todimensjonale lerretsflaten. Dette kubist-inspirerte maleriet er ett av Thore Herambs mest ambisiøse verk fra 1940-årene. Maleriet med tittel Mor og barn er nevnt i Norsk kunstnerleksikon:

Påvirkningen fra Picasso er tydeligere i andre samtidige bilder som "Oppstilling med grønnsaker", "Mor og barn" og det sterkt geometriserte "Gul låve" (1948). Og i Norsk biografisk leksikon:

På sine separatutstillinger i Kunstnerforbundet 1943 og 1948 viste Heramb arbeider i et figurativt formspråk med sterke forenklinger i gjennomgående mørke farger og med markerte svarte konturer. Inntrykket ble noe tungt og robust, med tydelig påvirkning fra Picasso, som i Mor og barn (1948).

Thore Heramb debuterte på Høstutstillingen i 1938. Han var elev av Jean Heiberg ved Akademiet fra 1938 til krigsutbruddet i 1940. I 1940-årene var Heramb inspirert av Pablo Picasso og kubismen med bruk av store fargeflater og kraftige omriss på forenklede former brettet ut i flaten. Da han følte at han mestret denne uttrykksformen hvor linjenes og fargenes forhold til hverandre er det vesentlige, gikk han utover på 1950-tallet over til å male lysfylte og mer abstrakte landskaper.

"Gjennom den konstruktive kunsts strenge krav om kunnen er jeg nådd til en periode hvor impresjonismen og norsk koloristisk landskapskunst betyr meget for meg", uttalte han.

Naturen er alltid utgangspunktet, men det ferdige bildet blir en abstraksjon. Gjennom rendyrkingen og den sterke aksentuering av lys- og fargeinntrykkene søker han opplevelsen, selve essensen av naturen. Oftest drives abstraksjonen så langt at motivet bare skimtes. Nkl.

Men da var han kommet langt i sin kunstneriske karriere. Hvordan hadde det seg at han i 1940-årene var så influert av kubismen og Pablo Picasso? Det var jo før han kom til Paris for første gang i 1949. Som Steinar Gjessing skriver blant annet under overskriften:

1945-60. Nordisk samarbeide, kunstnerisk frankofili og nasjonal retrospeksjon:

Når det gjelder etterkrigstidens presentasjoner av ikke-nordisk kunst står, nærsagt selvfølgelig, Frankrike i en særstilling. Mens de hyppige utstillinger av våre nabolands kunst representerte en kraftig ny giv i forhold til de sene 30-årenes hanglende samarbeidsvilje, gjenopptok man med de årvisse presentasjoner av fransk kunst en rotfestet praksis.

Gjensynsgleden med de banebrytende franske mestre var stor da Kunstnernes Hus høsten 1946 inviterte til en paradeoppvisning av fransk malerisk kultur gjennom 100 år; fra Corot, Delacroix, Courbet og Manet, over Pissarro, Monet, Renoir og Cézanne frem til Matisse, Picasso, Braque, Pascin, Lhôte, Gromaire og Masson. Praktisk talt alle verkene var utlånt fra norske samlinger. ...

Alle kritikerne kunne nok underskrive Henrik Finnes omtale av den franske kunsts uvurdelige betydning: "Denne vitale vekselvirkningen mellom gammelt og nytt er hemmeligheten med at franskmennene alltid er på høyden, og at de er blitt bevarere av de evige verdier, de som er gyldige for alle uten hensyn til temperament og uttrykksform. Det går en linje fra det gamle Hellas til dagens Frankrike - vår vesteuropeiske kulturs livslinje. I fransk kunst er denne kulturen utkrystallisert som en aldri sviktende sans for kvalitet. Den åpenbarer seg i det de kaller "la mesure", det kunstneriske måtehold, evnen til å spenne uttrykket til bristepunktet - og stoppe der". S. 83.