LITTERATUR: Hilmar Bakken: Gerhard Munthe. En biografisk skisse, Oslo 1952, omtalt s. 60 med tittel: "Potetopptaking".Ole Rønning Johannesen: Hedmark i norsk billedkunst, Lillehammer 1996, omtalt s. 50-51 med tittel: "Høststorm".

Det er spennende med et maleri som i litteraturen blir omtalt som et hovedverk!

Hilmar Bakken omtaler et maleri av Gerhard Munthe fra 1877 med tittel: «Potetopptaking» som følger: Da han vinteren 1876-77 oppholdt seg hjemme, malte han to større landskaper som han stilte ut på den såkalte «Tidemandutstillingen» på Universitetet. …, og videre: Etter "Tidemandutstillingen" var det mange som skjønte at de sto foran en betydelig kunstner. Det ene av verkene der var en stor «Potetopptaking» med høststorm og solskinn over gamle hus. S. 60.

Dette maleriet beskrevet av Bakken, synes å være identisk med det vi har fått inn for salg.

Ole Rønning Johannesen omtaler maleriet som et hovedverk i Munthes tidlige karriere, men han gir det en annen tittel: "Høststorm". Johannesen gir en mer utfyllende beskrivelse av bildet enn Hilmar Bakken og han bestemmer stedet motivet er tatt fra. Det er alltid spesielt morsomt når et bilde kan stedsbestemmes:

Gården vi ser er åpenbart Vevla, og kirken i bakgrunnen må således være Ottestad annekskirke.

Hovedverket fra denne første periode i Gerhard Munthes karriere er det store høstbildet som han malte i Stange med tittelen "Høststorm".

Har det da egentlig tittelen: "Potetopptaking"? Det er sannsynlig.

Johannesen fortsetter: Det er signert 1877 og er rett og slett en videreføring av onkelens potetopptagningsbilde malt noen år tidligere. Munthe kom hjem fra Düsseldorf våren 1876, og dette bildet må være blitt påbegynt om høsten samme år. Det er et imponerende arbeide, både hva utførelse og hva størrelse angår. At det først ble fullført det følgende år, er ikke så underlig. Mesteparten av sommeren var Munthe hos sin bror Hartvig, som bodde i Asker. Det var en umulig regnsommer, så det ble lite gjort utendørs. Høsten, derimot, ble bedre. Da var han igjen på Hedemarken og fullførte det enorme bildet. Det ble en storlagen skildring av det slitsomme innhøstningsarbeidet på en stor hedmarksgård. Gården vi ser er åpenbart Vevla, og kirken i bakgrunnen må således være Ottestad annekskirke.

Husene på gården virker gamle og lett forfalne, det er sikkert tømmerbygninger fra det foregående århundre. Maleriet er åpenbart bygget på en rekke forskjellige skisser, for det er detaljer som vi har vanskelig for å få til å henge sammen. Helt i forgrunnen har maleren fått med et annet gårdsbruk. Det må være lærerboligen i Kløfta skolekrets. Denne stod ferdig i 1868, og det er saktens folkene herfra som har måttet gjøre tjeneste som modeller til onnefolket. Helt til venstre i billedfeltet har maleren fått med en flik av Mjøsa, noe som neppe er mulig fra det sted han har befunnet seg. Kirken i bakgrunnen stemmer heller ikke med virkeligheten, men dette er av underordnet betydning. Det viktige for maleren var å fange inn en sur høstdag med strid vind og gyllent høstlys mellom drivende skyflak. Både de kraftig bøyde trærne, det blinkende løvverket og bølgene på Mjøsa viser at det blåser karftig, mens streif av sol kaster et varmt lys inn over grønnsvær og de grå husvegger. Et typisk høstvær på Hedemarken!

Dette store maleriet ble stilt ut på den såkalte "Tidemand-utstillingen" på Universitetet i 1877, hvor det høstet stor anerkjennelse. Denne utstillingen betegner for øvrig malerens avskjed med Düsseldorf, og den ble en milepæl i hans utvikling. Det var kommet selvstendighet og kraft i kunstnerens streben, som skulle gi håp om noe mer enn det alminnelige. S. 50-51.

Dette maleriet er et flott eksempel på et bilde malt i overgangen mellom sen-romantikk og realisme. Sen-romantikken kan spores i det at man ser rett på motivet, det er ikke noen overraskende avskjæring, horisontlinjen går midt i bildet. Komposisjonen er tradisjonell med en forgrunn som ligger litt i skygge, en opplyst mellomgrunn og en bakgrunn hvor drivende skyer spiller over himmelen. Skyene går fra lys til mørke, fra å slippe litt sollys gjennom til mørke uværsskyer. Spillet av lys og skygge over landskapet synes helt naturlig og ikke arrangert, men det er nok nøye overveiet i Munthes atelier. Det er ganske mye vind som kommer inn fra venstre i bildet, høststormen med uværsskyene til høyre synes å drives vekk.

Realismen kan spores i det kunstneren har valgt å fremheve i motivet med den grå, gjørmete potetåkeren som får dominere i forgrunnen. Helt i forgrunnen er det en like grå og gjørmete kjerrevei. Noe så "uskjønt" er typisk for realismen å ville male, og det er også typisk å ta sitt motiv fra fattige landarbeideres hverdag, selvom det her antagelig bare er en illusjon og dermed arrangert. Landarbeiderne er fremstilt i ferd med å gjøre det strevsomme arbeidet med høsting av poteter, flere av dem står med krumbøyd rygg og hakker i jorden, andre er i ferd med å trekke kjerrer og fulle trillebårer, atter andre løfter en tønne og heller poteter oppi kjerren hvor en hest står forspent midt i åkeren.

I bakgrunnen strekker kirkespiret seg mot himmelen av drivende skyer. For en sen-romantiker var det å trekke fra og legge til litt i forhold til virkeligheten ikke noe problem. For en realist ble det mer og mer viktig å male virkeligheten slik den fremsto for ens øyne. Virkeligheten skulle ikke forskjønnes, eller rettes på. Man måtte ut og male motivet mens man så på det, der og da, man skulle ikke lenger arrangere bildene i et atelier ut fra skisser. Dette med å få lys og luft inn i bildene, "trenden" med å få en umiddelbarhet inn i komposisjonen skulle også Gerhard Munthe komme til å følge.