Auksjon tirsdag 28. mai 2019 kl 19:30
Wentzel, Gustav(1859-1927)
Akende gutt, Asker 1892

Olje på plate
34x53
Signert og datert nede t.h.: G. Wentzel 92.

Kan dette være enda et bilde av "Tuften", Hulda og Arne Garborgs sønn? Han var fire år i 1892. Det kan ikke være Gustav Wentzels eldste sønn, Jørgen, for han ville bare ha vært to år.

Vurdering
NOK 30 000–40 000USD 3 800–5 000EUR 3 300–4 400

Auksjonert tirsdag 28. mai 2019 kl 19:30

Tilslag NOK 17 500

Gustav Wentzel

LITTERATUR: Kitty Wentzel: Gustav Wentzel, Oslo 1956. (1. opplag).

Knut Berg mfl: «Maleriet 1870-1914», Norges kunsthistorie, bind 5, Oslo 1981.

Ingebjørg Ydstie: Nils Gustav Wentzel, 1880-talls maler. Skoleår og gjennombrudd, mag.grad avh. i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, 1995.

Kitty Wentzel og Aase Marstein (oldebarn): Gustav Wentzel, 2. opplag, Lom 2009, utgitt i forbindelse med 150-årsjubileet for kunstnerens fødsel.

Wikipedia: Gustav Wentzel, Furuheim, Haukdalen.

Nbl.no.; Nkl.no.

Gustav Wentzel hadde en egen evne til å male sne på en realistisk, troverdig og overbevisende måte. Både den tørre, kalde vinterlige sneen og den sammensunkne, tunge vårlige sneen har han greid å formidle på mesterlig vis.

Som Kitty Wentzel skriver i sin bok om sin eksmann:

Ingen har malt den norske vinter som han. Snøløsningen med dens skiftende stemninger og dens herlige fargenyanser. 1956, s. 119.

Landskapsbildene hans er dekorative utsnitt av naturen med vekt på fargespill og kontrasterende lys. Gustav Wentzel var en teknisk dyktig maler, og kunne få frem stoffligheten i alle gjenstandene som inngikk i et motiv. I begynnelsen av sin kunstneriske karriere arbeidet han med interiører og motiver fra byen, mens han senere gikk helt over til å male landskap og folkeliv fra Asker og fra dalene i Øst-Norge og særlig Gudbrandsdalen.

Wentzel arbeidet med et «moderne folkelivsmaleri». Han var inspirert av Adolph Tidemands folkelivsmaleri fra nasjonalromantikken. Dette var jo ennå en nasjonsbyggingens tid i 1890 og 1900, og flere mente at norsk kunst måtte speile det særegent norske.

Det er dette Ydstie har kalt det «det nasjonalnaturalistiske maleri», eller som man også kunne kalle det «det nasjonalrealistiske maleri».

Men, Wentzel ble i starten av sin karriere kjent, ja berømt, for noen bilder som hører til innenfor realismen i norsk kunst.

Han hører til det som har blitt kalt mellomgenerasjonen i norsk kunst, det var kunstnere som fikk det meste av sin utdannelse i Norge, som den første generasjonen av norske kunstnere som fikk det. Dette var radikale kunstnere som ville male realistisk uten å forskjønne noe. De ville vise verden slik den var. De var motstandere av å ta en tradisjonell akademisk utdannelse.

Foruten Gustav Wentzel regnes Jørgen Sørensen, Kalle Løchen, Karl Jensen-Hjell, Halfdan Strøm og Edvard Munch til denne kretsen.

Gustav Wentzel begynte sin utdannelse på Tegneskolen i Christiania i 1875 og var så elev av Bergsliens malerskole fra 1878 til 1880.

Wentzel tilhørte en krets jevngamle kunstnere som møttes i billedhuggeren Rolf Skjeftes (1856–86) atelier i Akersveien 2, kalt «Mangelgården». Herfra malte han flere bilder, hvorav Et billedhuggeratelier (1883) og Dagen derpå (1883) er de mest kjente, begge med Skjefte som modell.

Flere av Wentzels jevnaldrende etablerte et ateliersamarbeid i «Pultosten» etter å ha fullført utdannelsen hos Bergslien. Wentzel var ikke med, han hadde ikke råd. Han brukte ofte familien som modeller i sine malerier.

Sommeren 1880 reiste Wentzel på sin første studiereise. Med Harald Bertrand og Jacob Lofthus som reisefølge gikk ferden til Hardanger og Telemark. Kitty Wentzel skriver: «Det var Tidemand som lokket ham, Tidemand hvis bilder han alt fra guttedagene trofast hadde kopiert med blyant og som i alle år hadde vært den unge kunstners ideal.» Året etter reiste han til Kvitsøy, med støtte fra Schäffers legat.

I 1881 malte han et bilde som har blitt berømt. Det dreier seg om Snekkerverksted, som befinner seg på Nasjonalmuseet for kunst, Nasjonalgalleriet. (Kjøpt i 2004).

Maleriet kom til å bli den utløsende faktor i kunstneropprøret som førte til etableringen Høstutstillingen i 1882. Som det står i Wikipedia, er det Gustav Wentzels «Snekkerverksted» fra 1881 som har fått æren av å gi støtet til Høstutstillingen.

Det ble opprør da maleriet ble refusert av Christiania Kunstforening, som kjøpte inn bilder for utlodning blant medlemmene. Foreningens medlemmer kunne ikke akseptere et bilde som de mente fullstendig manglet ”det ædle, det skjønne, det ideale”, mens kunstnerne ville ha et slikt radikalt bilde inn. Kunstnerne ville at også de unge radikale skulle få innpass, de som representerte den nye tid.

Stridens kjerne sto om å få kunstnere inn i juryen i foreningen. Det ble til at kunstnerne brøt ut og dannet Høstutstillingen.

Dette bildet og blant annet Frokost I fra 1882 og Frokost II fra 1885, alle på Nasjonalmuseet for Kunst, Nasjonalgalleriet er blitt veldig berømte og regnes som ikoner i norsk kunsthistorie. De er noen av de mest kjente fra den realistiske epoken. Men de er også ganske forskjellige, de to frokost-bildene, og viser en utvikling i Wentzels kunst.

I det første, Frokost I fra 1882, er det dagslys som kommer inn fra et vindu i bakgrunnen og lyser opp en småborgelig stue. Det er tatt fra det håndverkermiljøet som Wentzel kjente ut og inn. Her kan man se hvordan Wentzel eksellerer i måten han fremstiller alle tingene på. Han får frem alle de forskjellige materialenes stofflighet, tekstiler, møbler, tapet og gardiner. Om det er hardt eller mykt, glatt eller ruglete, skinnende eller matt, får han frem på realistisk vis.

Alt er malt i lokalfarger. Tingene har sin egen farge og påvirkes ikke av lyset. Det er dette som er forskjellen i det neste frokost-bildet, som er malt i 1885.

Det må nevnes at han i 1882 reiste til Valdres på studietur. Igjen var han på landet for å male folkeliv i tradisjonen fra Tidemand.

Men tilbake til hans endrede syn på fargen og lyset. I 1883 var Wentzel på Frits Thaulows «friluftsakademi» i Modum om sommeren. På Modum lærte han mer om det moderne friluftsmaleriet og lysets betydning for fargen. Det skulle ikke lenger være lokalfarge, men belysningsfarge.

I Frokost II fra 1885, er forskjellen merkbar. Nå er det lyset og lysets påvirkning på fargene som har fanget kunstnerens interesse. Her er det både lampelys fra en lampe på bordet og gryende dagslys som faller inn fra vinduet i bakgrunnen som skaper spenning til interiøret. En familie sitter en tidlig morgen ved frokostbordet. Motivet er igjen tatt fra Wentzels hjemmekjente håndverkermiljø. De to lyskildene skaper forskjellig lys og skygge i det stillferdige motivet, her er det belysningsfarge som spiller inn, gjenstandene antar forskjellig farge alt ettersom lyset faller på dem.

Knut Berg skriver om dette bildet at «uten å gi opp sin sans for miljøbeskrivelse og den realistiske detaljgjengivelse har han fått et langt bedre grep på helheten ... Særlig fint har han fått fram kontrasten mellom det varme, gule innelyset og det sterke klare utelyset, et problem som opptok mange av tidens malere.»

Gustav Wentzel fikk anledning til å reise til Paris, både med Frits Thaulows hjelp og ved hjelp av et legat. I 1883 og 1884 var han elev ved Académie Julian. Han kom til Paris igjen i 1884 og i 1888 til 1889, hvor han var elev ved Académie Colarossi.

Under oppholdet i Paris møtte han den 9 år yngre Christiane Marie Bætzmann (Kitty Wentzel, 1868–1961), som han giftet seg med 17. mai 1889. Hun var datter av Frederik Bætzmann, Aftenpostens daværende Paris-korrespondent, som senere ble redaktør i avisen. Kitty hadde bodd i Paris med sin familie siden 1878 og hadde gått på klosterskole, og senere fått undervisning ved Académie Colarossi 1887–89. Hennes kunstneriske innsats ble beskjeden, kun med deltagelse på Høstutstillingen i 1894, 1895 og 1900, med byster og mindre skulpturer. Hun er avbildet på Gustav Wentzels maleri «Fra atelieret» (1893), hvor hun arbeider med en liten skulptur av deres eldste barn. Wikipedia.

Det første av hans bilder som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet var Føderådsfolk (1888), malt i morens hjembygd Høland. Selv om ettertiden husker ham best for 1880-tallsinteriørene var det altså med et folkelivsskildrende bilde at han først fant gehør hos datidens kunstdommere. Ydstie (1999) skriver at «den hjemlige og internasjonale anerkjennelsen for Føderådsfolk kan ha vært av betydning for at han nå vendte byen ryggen, for aldri siden å male et urbant motiv.»

Fremover skulle Gustav Wentzel komme til å gå inn for friluftsmaleriet på nasjonal grunn.

Gustav Wentzel oppsøkte i løpet av sin aktive karriere de fleste dalførene i Sør-Norge på jakt etter motiv og materiale for folkelivsskildring. Håkon Kongsrud har uttalt: «I Østerdalen og Numedal har Wentzel ikkje arbeidd, det eg veit. Men elles har han måla i det minste eitt stort verk i kvar av dei store dalane sunnanfjells før han for godt slo seg til i Gudbrandsdalen». Senere har det vist seg at han faktisk også var i Numedal en tur i 1884.

Ydstie (1995) omtaler altså Wentzels arbeider i denne sjangeren som «Det nasjonalnaturalistiske folkelivsmaleriet».

Gustav og Kitty flyttet til Norge i 1889, først til Hallingdal og så til Kristiania i Geitemyrsveien 48. De fikk to sønner, Jørgen født i 1890 og Bjørn født i 1896.

I 1892 flyttet familien til Asker, som da var helt ute på bondelandet. Det var store, velholdte gårder rundt dem. Wentzels bodde på denne tiden i Villa Hasselbakken i Asker sentrum. Ekteparet fikk bygget Wentzel-hytta på Vardåsen i Asker. Den var ment som fritidseiendom, men ble lite brukt og senere solgt.

Villa Hasselbakken. Familien Wentzels hjem i 1892 til 1901.

«Det må sies, at i kunstnerisk henseende hører de ti år Wentzel bodde på «Hasselbakken» til de beste av hans år som moden kunstner. Hans mesterverker fra ungdommen (alle senere innkjøpt av Nasjonalgalleriet), var malt før han var 30 år. De hadde jo bragt ham ære og berømmelse, men det pekuniære utbytte var magert, og han skjønte at skulle han og familien leve, måtte han finne et annet felt for sin skapende kunstnertrang.

I Asker fant han snøen. …

Askervinteren revolusjonerte helt hans tidligere innstilling. Snøen var ikke hvit, og skyggene var ikke svartblå ... det var farger, herlige og vidunderlige, i alle palettens avskygninger. Og da han var blitt venner og kjent med snøen, gikk det fort fremover. Han dro omkring med staffeli og malerkasse på ryggen, med fargene i bukselommen så de ikke skulle stivfryse. Rundt om tårnet motivene seg opp. For vel er Asker herlig om sommeren, men enda skjønnere om vinteren med snømasser som intet annet sted, med stabil kulde, og med herlige bondegårder og småstuer som var riktig etter hans smak.» Wentzel 1956, s. 92-93.

Både vinter- og sommerlandskaper er ofte hentet fra Asker, hvor han bodde i årene 1892 til 1901 og fra 1904 til 1910.

Han reiste også på studieturer, blant annet en gang til Vågå mens det ennå var vinter der oppe. Han reiste også om somrene ofte til Vågå med familien. Wentzel fulgte med i tiden og malte ny-romantiske bilder og forsøkte seg også i mer symbolistisk retning.

Wentzel hadde kontakt med andre kunstnere som hadde flyttet ut til Asker, blant andre Hulda og Arne Garborg. Deres hjem Labråten var senter for det som senere er blitt kalt Askerkretsen.

Kanskje er maleriet vi har med Akende gutt fra 1892, også et bilde av deres sønn, kalt «Tuften», som da var fire år gammel.

For det finnes et bilde av «Tuften på ski» malt av Wentzel, som fremdeles henger i Labråten, som i dag utgjør en del av Asker museum. Arne Olaus «Tuften» Fjørtoft Garborg (1888-1968) ser ut til å kunne være ca. 10 år på det bildet.

Kitty og Gustav Wentzel fikk anledning til å reise en tur til utlandet i 1901 og dro til Italia. De dro tilbake over Paris og feiret der jul med Oda og Christian Krohg. Da de kom hjem var villaen i Asker, Hasselbakken, solgt på tvangsauksjon med alt innbo. Leieinntekter hadde ikke holdt tritt med løpende utgifter. Familien ble tvunget av gårde, og reiste i første omgang til Vågå «en dag sist i november» 1902.

Etter at Wentzel i 1902 flyttet fra Asker til Gudbrandsdalen for første gang, til Nordigard Sandbu, var det landskaper og bondestueinteriør fra Vågå og Lom som ble hovedmotivene i hans kunst.

I 1904 bosatte de seg igjen i Asker, nå på eiendommen «Borgen», som Gustav Wentzel hadde kjøpt noen år tidligere, sammen med bokhandleren Bernhard Dybwad.

Nå var de mye nærmere Askerkretsen med Hulda og Arne Garborg og Tilla og Odd Valstad.

Kitty og Gustav Wentzels samliv var slutt i 1908 og de ble skilt i 1910. Hjemmet i Asker ble oppløst. I 1910 vikarierte han et års tid for Harriet Backer på hennes malerskole, og vinteren 1910–11 fikk han med hennes hjelp et stipend som gav ham anledning til å oppholde seg i München, hvor han gjenså vennen Ludvig Skramstad. Tilbake i Norge bodde han en periode i Båstad før han i 1913 flyttet til Vågå. Han bodde forskjellige steder, på Sve, Sandbu og Øy. Eldstesønnen, Jørgen, var blitt kjent med budeia på Sandbu, Magnhild Prestjordet fra Skjåk. De giftet seg i 1915 og flyttet til Høgbrenna i Liagrenda i Lom, hvor Gustav hadde kjøpt et lite småbruk. De bodde der til 1919 med Gustav ofte på besøk. Så kjøpte Gustav og Jørgen gården Furuheim litt lenger ned i grenda, hvor Gustav fikk bygget et toetasjes tømmerhus med atelier i 2. etasje. Der bodde de resten av livet.

Gustav kjøpte seg også tomt i Sålell setergrend og bygget seg en liten hytte der. Mange motiv fra seterliv og fjell er hentet herfra. Dette ble den siste perioden i hans kunstneriske karriere, hvor han malte landskap og folkeliv fra Nord-Gudbrandsdalen.

Yngstesønnen, Bjørn, og kona Eva Margrete Kønig, bosatte seg først i Høgbrenna. Kitty Wentzel kjøpte Haukdalen i 1923, og bosatte seg permanent der, senere med sin yngstesønn og hans familie. Haukdalen ligger 2 km fra Furuheim. Gustav og Kitty ble dermed boende i nærheten av begge sønnene og deres familier. Marstein, s. 122.

(Aase Marstein er oldebarn av Kitty og Gustav Wentzel, hennes mor, Synne, var datter av Magnhild og Jørgen).

Gustav og Kitty innrettet seg på en viselig måte. Hver mandag møttes de tidligere ektefellene for et slag kort. Gustav Wentzel døde etter en kjevebetennelse og etterfølgende lungebetennelse i 1927, og Kitty døde i 1961. De er begge gravlagt ved Lom stavkirke.

Alle stedene Gustav og Kitty Wentzel bodde er markert som kunstnerhjem:

Villa Hasselbakken er i dag lokaler for Asker frivilligsentral i Asker. Plassen foran villaen fikk i 2010 navnet «Wentzels plass», og kaféen i bygget heter «Kitty’s kafé». Wentzel-hytta eies i dag av Asker kommune og brukes blant annet av speiderne i bygda.

På Borgen i Asker er en vei oppkalt etter ham «Gustav Wentzels vei».

Furuheim gard kan besøkes, og man kan overnatte: Overnatting i naturskjønne omgivelser i Gustavstugu med utsikt til Lomseggen:

http://furuheimgard.no/.

Haukdalen, småbruket til Kitty og Bjørn i Lom, eies fremdeles av familien, og er åpen for besøkende i sommermånedene; det arrangeres malerkurs her: Det ligg roleg og idyllisk til på solsida i Flatmogrenda i Lia i Lom:

https://web.archive.org/web/20120111212456/http://www.haukdalen.no/haukdalen.htm.