Katalog
Fokus 1900

Auksjon tirsdag 28. mai 2019 kl 18:00

Gamle Logen, Strangersalen

Visning 4. - 16. mai.

Hverdager 10:00 - 18:00. Lørdag og søndag 12:00 - 16:00.

Krohg, Per (1889-1965)
Sladrerne (Les Bavardes)

Olje på plate
39x26
Signert nede t.v.: P. Krohg

Kommer for salg tirsdag 28. mai 2019 kl 18:00

Vurdering
NOK 20 000–30 000 USD 2 500–3 800 EUR 2 200–3 300

Gi forhåndsbud

LITTERATUR: Trygve Nergaard: Bilder av Per Krohg, Oslo 2000, ref. stort maleri med samme motiv: Sladder fra 1926, 130x90, avbildet s. 224.

Antagelig er dette maleriet et forarbeid for det store maleriet fra 1926.

I mangfoldet av maleriske uttrykk hos Per Krohg i midten av 1920-årene finnes det likevel noen mer gjennnomgående trekk: Bildene har ofte en dominerende helhetstone og fargen får en dypere og gjerne litt melankolsk klang som er i pakt med den romantiske tendens i tiden. Han går med forkjærlighet ut fra et opplegg i oker, umbra og blått og tilføyer et begrenset utvalg av andre, konstrasterende farger. Under arbeidet nærmer han seg et vibrerende, sølvtonende lys, som ofte er fremkalt ved et spill ev ledige, klart atskilte strøk.

Han kan minne om Gromaire, som ved siden av André Lhote, var en frafallen kubist. Også Per Krohg hadde i 1919-20 tatt et oppgjør med kubismen, og hans kunst hadde tatt en liknende vending fra en "konstruktiv naturalisme" i mer "ekspressiv" og "romantisk" retning, som slagordene lød.

Per Krohg hadde flere store utstillinger og fikk god kritikk. Man mente han var en av de mest originale i den unge generasjon, ... .

Langaard (kritiker Johan H. Langaard) så den positive mottakelsen av Per Krohg som et uttrykk for at fransk kunst, i og med den "neo-romantiske" tendensen, igjen ville vende sin interesse mot nord.

Polariseringen mellom syd og nord, der sydlandsk formal og koloristisk disiplinering gjerne ble satt opp mot nordisk følsomhet og uttrykksbehov, preget for øvrig mye av den samtidige kritikk. Og Per Krohg ble hyppig omtalt mot en slik bakgrunn. Franske kritikere så ikke et "nordlig" uttrykk i maleriet bare hos kunstnere så langt nordfra som i hans tilfelle. Den nordlige karakter ble like gjerne fremhevet for eksempel hos Gromaire, som var født nær Douai (by og kommune i departementet Nord i regionen Hauts-de-France, nord i Frankrike ved elven Scarpe), og i og for seg ikke ansett som vesensfremmed for fransk maleri. Per Krohg kunne derfor, slik Langaard antydet, betraktes som en virksom kraft i fransk kunstliv. Kanskje var det nettopp for å fremtre som mer fransk at han i 1926 signerte flere bilder med "Pierre Krohg". I Tyskland ble det "nordlige" tradisjonelt forbundet med det "germanske", og ved utstillingen i Berlin benyttet de mest begeistrede kritikerne polariseringen til å fremheve hans nordiske arv på bekostning av fransk skolering. Det ble hevdet at Per Krohgs beste arbeider var mer norske enn franske og minnet om Edvard Munch. Fargens tone og kontrasten mellom lys og mørke stammer mer fra Rembrandt enn fra Poussin, mente man, og de følelsesladede gestene tenderte mot en "ekte ekspresjonisme", som underforstått var tysk.

Ser vi bort fra de nasjonale hensyn, som på forskjellige måter kunne prege kritikerne både i Berlin og Paris, var det i grunnen stor enighet i de positive vurderingene. Per Krohgs kunst gikk da heller ikke mot ekstremene på skalaen, men representerte ganske tradisjonelle verdier i maleriet. Det sanselige og følelsesbetonte i farge og strøk ble balansert av en reflektert orden både på paletten og i komposisjonen. Når det gjaldt motivvalget, må vi også si han fulgte opp en klassisk tradisjon ved i stor utstrekning å arbeide ut fra modellstudier i atelieret. Man han unngikk å stille opp modellene i tradisjonelle akademipositurer. Han søkte bevisst etter noe spontant tilfeldig i situasjonen, som om modellene selv hadde funnet stillingene. For å virke levende måtte den billedlige orden og skjønnheten ikke være bestemt av et på forhånd gitt arrangement, men oppstå gjennom selve arbeidet med bildet. Eller som Per Krohg uttrykte det til Jacques Guenne i en portrettartikkel i "L'Art Vivant": "Personer kommer ikke sammen i livet og sier til hverandre: "Nå skal vi danne en trekantkomposisjon"."

Ved å oppsøke det spontane og med omhu velge situasjoner som i neste øyeblikk lett kan tenkes å være endret, vinner modellen selvstendighet. Per Krohgs bilder av kvinnelige modeller skiller seg på denne måten ofte klart fra den alminnelige tendens i det store oppsving av aktmaleri og modellstudier i 1920-årene. Modellene fremstår i hans bilder gjerne med en markert egenvilje og et bevisst forhold til sin egen sanselighet, og blir ikke så lett bare passive objekt for tilskuerens begjærende blikk. S. 222-225.