LITTERATUR: Lorentz Dietrichson: Af Hans Gudes Liv og Værker, Kristiania 1899.
Eiliv Odde Hauge: Valdres i norsk malerkunst, Beitostølen 1967.
Frode E. Haverkamp: Hans Gude 1825-1903, magistergradsavhandling, Oslo 1982, oeuvre-kat.nr. 957.
Magne Malmanger: "Fra klassisisme til tidlig realisme 1814-1870", Norges malerkunst, bind 1, Oslo 1993, s. 187-350.

Maleriet er nevnt i Dietrichsons bok i listen over malerier fra de forskjellige år under 1891, side LVI: "Fra Nordre Aurdal".
Nordre Aurdal ligger i midtre del av Valdres. På den tiden var det flere mindre sagbruk og møller i dalen som hadde store skoger og som også var en god kornbygd. I dalen var det ellers vidstrakte fjellmarker med store sætergrender. Naturen i Nord-Aurdal ble regnet som spesielt vakker med Strandefjorden som var kjent for sin skjønnhet. Hauge undrer seg i sin bok Valdres i norsk malerkunst over at han ikke har funnet annet enn en akvarell av Gude fra Aurdalsbygdene (s. 73), men det er altså slik at Gude har malt ihvertfall dette store, flotte bildet derfra. Gude var på reise gjennom Valdres flere ganger. På sine studieturer tegnet og malte han studier som han senere kunne bruke som grunnlag for store komposisjoner som han malte i sitt atelier om vinteren. Dette store maleriet er malt sent i Gudes karriere da han var kommet frem til en mer gjennomført realistisk holdning til sine landskapsmotiver. Gude gjennomgikk i sin kunstneriske karriere en utvikling fra en rent romantisk til en mer realistisk oppfatning av et landskapsmotiv. Kunstens generelle utvikling gjennomgikk også denne endring, men den kompromissløst realistiske holdning som han møtte blant de unge friluftsmalerne, som ville male bildene ferdig helst i friluft direkte foran motivet, kunne ikke Gude annamme helt og fullt. For Gude måtte øyeblikkets tilfeldigheter vike for en mer gjennomarbeidet og ettertenksom kunst. Enhver komposisjon skulle gi et helhetlig inntrykk av naturen. Gude sa selv at man ut fra naturstudiene ikke kunne bruke "concrete Virkninger", men måtte trekke et "almindelig Resultat". Gudes store landskapskomposisjoner er gjennomarbeidet, øyeblikkets tilfeldigheter får ikke spille med, skjønt han la ikke så mye til heller, i sin sene, mer realistiske periode, malte han landskapet ganske nøkternt, slik han en gang hadde sett det. Gudes utførte bilder bærer gjerne preg av å være – om man vil – naturvisjoner erindret i stillhet. Selv taler han også et sted om maleriet som "Erindringens Kunst". Malmanger, s. 299. Gude har gitt et sammenfattende helhetsblikk over naturen i Nord-Aurdal i denne store, flotte komposisjonen. Den kraftige rennende elven, som vi kommer tett innpå i forgrunnen, danner grunnlag for både mølledrift og sagbruk og det er også folk i arbeid på markene. I midtpartiet brer landskapet seg vidt utover og gir oss et inntrykk av en mektig og storslått natur, og langt borte, fjent fra oss, rammes landskapet inn av blånende fjell i bakgrunnen. Lysføringen, med skyene på himmelen som lar sollyset spille i naturlig veksling mellom lys og skygge, bidrar til at landskapet i sine enkeltdeler sammenfattes til en stor helhet. Komposisjonen er på en måte orkestrert til et fulltonende verk.