Salicath hadde planer om å bli arkitekt, men byttet underveis i studieløpet til undervisning for å bli dekorasjonsmaler. Han debuterte allerede som 19 åring med en separatutstilling på Blomqvist Kunsthandel og ble raskt anerkjent av det norske kunstmiljøet, da særlig av Christian Krohg. Senere tok Salicath videre studiereiser til København og Paris. I København ble han tatt opp i det kunstneriske felleskapet «De 13» av danske malere og Salicath oppholdt seg derfor flere år i København, hvor han ble en favoritt av kunstsamleren Tetzen-Lund, som allerede hadde blitt en viktig mesén for blant andre Ludvig Karsten.

Årene i København eksperimenterte Salicath endel med grafikk og man kan i grafikken se en innflytelse fra Edvard Munch. I maleriet har han ofte blitt sammenlignet med Bernhard Folkestad, Ludvig Karsten og Henrik Lund. Han hadde en betydelig maleriproduksjon, men etter hvert tok Salicath til seg endel viktige verv i norske kunstnerorganisasjoner. Disse krevde sin tid og hans kunstneriske praksis led etter hvert under dette

Salicaths motiver er typiske modernistmotiver som landskap, interiører, portretter, stilleben og akt. I tillegg har han noen komposisjoner med bibelske eller mytologiske referanser.

Portrettene avbildet mange av hans bekjentskap fra det kunstneriske miljøet, slik som Ludvig Karsten, Chr Krohg; Herman Wildenvey og Sven Elvestad.

Sven Elvestad var en skribent, journalist og forfatter som ble mest kjent under sitt pseudonym Stein Riverton. Kort tid etter Salicaths portrett, flyttet Elvestad til Sverige for å kunne fortsette å arbeide mer anonymt etter stor popularitet i Norge. Deretter gikk veien til Bayern og Positano, før han flyttet til Oslo for å arbeide som redaksjonssekretær hos Tidenes Tegn i 1933. Elvestad sin popularitet var enorm i de årene han jobbet aktivt, og han er derfor avbildet av flere norske kunstnere på begynnelsen av 1900-tallet, herunder Chr. Krohg, Per Krohg, Henrik Lund og Ludvig Karsten.

Salicath har stilmessig vært vanskelig å plassere i de to leire som dominerte den norske kunstdiskuren på begynnelsen av 1900 -allet. Han kunne i enkelte komposisjoner ha en dekorativ stil slik som Lysaker-kretsen fremmet med Erik Werenskiold og Gerhard Munthe i spissen. I andre motiver ser man helt klart en innflytelse fra den franske impresjonisten, og maleriet stod i stil med de norske ny-impresjonistens som hadde samlet seg omkring Chr. Krohg og Ludvig Karsten. Felles for hans uttrykk uansett stilmessig tilhørighet, var en klar koloritt med forkjærlighet for de kalde fargene, med en hovedvekt på blått og grønt.

Denne tvetydigheten i hans tilhørighet til en kunstnergruppe, kan være grunnen til den noe stemoderlig behandling av Salicaths i norsk kunsthistoriografi.

-Luisa Aubert