LITTERATUR: Magne Malmanger: "Johannessen, Kåre Jens", Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1983, bind 2, s. 401-404.
Hans-Jakob Brun: Jens Johannessen, maleri, Oslo 1993.

Mot slutten av 1960-årene begynte Jens Johannessen å utvikle et nytt og selvstendig maleri. Det var nå han nådde fram til den særpregede teknikk og det formspråk man siden har betraktet som særlig karakteristisk. Enkelte slike arbeider var å se i Galleri Haaken allerede i 1969, men de nye tendensene ble først for alvor tilgjengelige for publikum på en separatutstilling i Kunstnernes Hus i 1971. …Teknikken i de nye bildene preges av en glatt, rik oljefarge, men uten at virkningen blir pastos i vanlig forstand…Store, rolige fargeflater dominerer, men de danner samtidig bakgrunn for et urolig spill av flakkende billedelementer, ofte i kraftige farger. Malmanger, s. 402.
Ofte er det også vrimlende rikt som i dette bildet, eller denne triptyken.
Arbeidsmåten er usedvanlig og nyskapende, idet oljefargene legges inn på billedflaten i store, sammenhengende felt. Det benyttes vekslende farger som ligger sjiktvis over hverandre. I det malingen er ved å tørke, utarbeides nye former ved at det eller de øvre fargelag skjæres bort med palettkniven, slik at underliggende sjikts farger kommer til syne. Derved oppnås imidlertid bare et foreløpig resultat, som så nyanseres og berikes gjennom lasurer, påmaling av enkeltheter eller overføring av billedelementer ved hjelp av stempler eller sjabloner. Malmanger, s. 402.
Han utviklet den (skjæreteknikken) videre, og han kombinerte den med andre teknikker. Han kunne etter hvert skjære seg ned gjennom opptil fire ulike lag i ett enkelt bilde, han fylte inn nye lag, han pusset og skrapte, risset og slipte i overflaten, han malte over og fordrev, laserte og preget. Hele partier ble overbrodert av bladranke-ornamenter fra malerruller eller dekor-stensiler. Noen av disse prosessene var omstendelige og krevet planlegging og tålmodighet, andre var spontane og uberegnelige. Brun s. 118.
Jens Johannessen har selv sagt at han lot seg inspirere av norsk folkekunst til å arbeide frem disse dekorative bildene, som har en aura av dyrebare objekter. Men innholdet går forbi den rent teknisk briljante overflaten, for som Brun skriver så er de bilder på uro og flyktighet, på virkelighetens uopphørlige forandringer. S. 120.