Avsluttet
Jubileumsauksjonen 1814-2014, del 2

Auksjon mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Våre lokaler

Kittelsen, Theodor (1857-1914)
Prinsessen på glassberget

Tusj på tykt gulhvitt papir
20,5x15,5
Signert nede t.h.: TK.

Påtegnet med tittel på baksiden av innrammingen.

Auksjonert mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Vurdering
NOK 40 000–60 000

Tilslag NOK 30 000

LITTERATUR: Eventyrlige historier. Vedal.net.

Det var en gang en mann som hadde en slåtteeng langt oppe i lia, og på den engen stod en høyløe han hadde å berge fôret i. Men det hadde nok ikke vært stort i løa de siste årene, for hver sankthansnatt ble slåtteenga rent svartbeitet, som om en hel drift skulle gått der og gnagd om natten. Mannen ble lei av dette og sa til sønnene sine - han hadde tre, og den tredje var Askeladden - at nå fikk en av dem ligge borte i løa sankthansnatten og passe på. Den eldste gikk da bort i løa og la seg til å sove. Men litt ut på natten ble det slik en dur og slikt et jordskjelv at vegger og tak ristet, og gutten tok til bens det forteste han hadde lært. Og høyet ble ett opp den natten liksom de forrige årene.

Neste sankthanskvelden skulle den nesteldste prøve, men ut på natten ble det en dur og et jordskjelv enda verre enn forrige sankthansnatten, og gutten tok til bens få fort som han skulle hatt betaling for det.

Året etter kom turen til Askeladden. De andre bare lo av ham:

“Jo, du skal bli den rette til å passe høyet, du som ikke kan annet enn å sitte i asken og steke deg,” sa de. Men Askeladden gikk likevel, han. Denne natten ble det en dur og et jordskjelv så fælt at gutten trodde hele løa skulle ramle ned. Men så ble det stille med ett, og han hørte liksom at en hest stod og tygget utenfor. Han listet seg bort i dørgløtten. Sannelig stod det ikke en hest der, og så stor og fet og gild hest hadde Askeladden aldri sett før, og sal og bissel lå det på den og full rustning til en ridder, og alt sammen var av blankt kobber. Han tok ildstålet sitt og kastet over hesten, og straks ble den så tam at gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han red den bort til et sted ingen andre visste om, og der hadde han den. Til brødrene sine fortalte han verken at han hadde hørt eller sett noe.

“Ja, vi får vel se hvordan du har passet enga,” sa brødrene og lo. Men da de kom dit bort, sto gresset like langt og tykt som om kvelden.

Neste sankthansnatt gikk det like ens. Det kom tre fæle jordskjelv på rad, så ble det blikkstille, og han hørte noe som tygget utenfor løa. Da han kom bort i dørgløtten, sto det igjen en hest der, mye større og fetere enn den forrige, og den hadde sal og bissel og full rustning til en ridder, alt sammen av blankt sølv. Gutten gjorde som forrige gang og red hesten bort til det stedet er han hadde den første.

Den tredje sankthansnatten hendte akkurat det samme som de to forrige nettene. Og den hesten som da stod utenfor løa, hadde også sal og bissel og full utrustning til en ridder, alt sammen av rent gull. Han red hesten bort til det stedet der han hadde de andre, og gikk så hjem igjen.

Kongen i landet der faren til Askeladden bodde, hadde en datter som han ikke ville gi til noen, uten den som kunne ri oppover glassberget. For det var et høyt, høyt glassberg, blankt som is, tett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle kongsdatteren sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne ri opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket. Derfor kom de ridende fra alle verdens kanter, både prinser og riddere, så gilde at det lyste av dem, og alle tenkte de at de skulle vinne kongsdatteren.

Da dagen kom som kongen hadde bestemt, var det så tjukt av prinser og riddere ved glassberget at det krydde, og hver som kunne krype og gå, drog dit for å se hvem som vant kongsdatteren, og de to brødrene til Askeladden ville da også være med. Men ham ville de da slett ikke ha med, for var de i følge med en slik en bytting, så fæl og svart som han var etter at han hadde ligget i asken og gravd, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de.

“Ja, jeg går like godt alene som for meg selv, jeg,” sa Askeladden.

Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle ridderne og prinsene på å ri, men ingen kom så mye som en halv alen oppover, for berget var glatt som en glassrute og bratt som en stuevegg.

Men nettopp som kongen tenkte på at han skulle stanse for den dagen, kom det en ridder på en hest så gild at ingen hadde sett en slik hest før, og kobberrustning og kobberbissel hadde han, alt så blankt at det lyste i det. Han red like bort mot glassberget og oppover det som ingen ting, det kunne vel være som en tredjepart, så vendte han hesten og red ned igjen. Men i det samme han vendte, kastet prinsessen det ene gulleplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans. Men vel han var kommet ned av berget, red han sin vei så fort at ingen visste hvor det ble av ham.

Om kvelden kom brødrene til Askeladden hjem og fortalte både vidt og bredt om rittet oppetter glassberget og ridderen med den blanke kobberrustningen.

“Ham skulle jeg hatt riktig moro av å se,” sa Askeladden.

“Ja, du!” sa brødrene, “du ser ut som du kunne passe blant slike høye herrer, ditt stygge beist der du sitter!”

Andre dagen tok alle prinsene og ridderne til å ri igjen, og da kan det vel hende de hadde skodd hestene sine! Men de red og de gled akkurat som forrige dagen, og ingen kom så mye som en alen oppover. Men til slutt kom det en ridder igjen, og han hadde sølvrustning og sølvsal og sølvbissel. Han red enda lengre opp enn han i kobberrustningen. Men da han var kommet så langt som de to tredjepartene opp, vendte han hesten og red ned igjen. Ham syntes prinsessen enda bedre om, og da han vendte, kastet hun det andre eplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans. Og med det samme han kom ned av glassberget, red han av sted så fort at ingen kunne se hvor det ble av ham. Liksom forrige dagen fortalte brødrene Askeladden om hvordan det var gått, og om ridderen i sølvrustningen.

“Ham skulle jeg også hatt moro av å se,” sa Askeladden

“Å ja, han var nå vel så blank som asken du sitter og graver i, ditt stygge, svarte beist!” sa brødrene.

Tredje dagen gikk alt like ens som de forrige dagene, men denne gangen kom det til slutt en ridder i en gullrustning så blank at det lyste lang vei av den. Han red like bort imot glassberget og føk oppover det som ingen ting. Med det samme han var oppe, tok han det tredje gulleplet av fanget på prinsessen, så vendte han hesten og red ned igjen. Men så var han også borte for øynene på dem før de visste ordet av det.

Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene frem for kongen og kongsdatteren, for at den som hadde gulleplet, skulle syne det frem. Og den ene kom etter den andre, men ingen hadde noe gulleple.

“Ja, men én må da ha det,” sa kongen, “for det var noe vi så alle sammen at det var en som red opp og tok det.”

Så gav han befaling til at alle som i landet var, skulle komme opp på slottet og prøve å syne frem gulleplet. Langt om lenge kom de to brødrene til Askeladden òg, de var de siste, og så spurte kongen om det ikke var flere igjen i riket.

“Å jo,” sa de to, “men han har nok ikke tatt gulleplet, han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene.”

“Det er det samme,” sa kongen, - “har alle de andre vært oppe på slottet, så kan han komme inn, han med.”

Så måtte da Askeladden opp i kongsgården.

“Har du gulleplet, du?” spurte kongen.

“Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det tredje også,” sa Askeladden. Han tok opp av lomma alle tre gulleplene. Og med det samme kastet han av seg de sotete fillene, og så sto han der i gullrustningen så gild at det lyste av ham.

“Ja, du skal ha datteren min og halve riket, du har nok fortjent både henne og det,” sa kongen. Så fikk Askeladden kongsdatteren, og så ble det turet bryllup, og har de ikke turet fra seg så holder de vel på ennå.