Dahl, Johan Christian

Dahl, Johan Christian

Johan Christian Dahl er vår berømte maler fra romantikken. For å kunne leve av å være kunstmaler, måtte man på den tiden reise til utlandet. Dahl bosatte seg etter hvert i Dresden og bodde der hele sitt voksne liv, bare avbrutt av studiereiser, 5 av dem til Norge. Det er ganske imponerende det han fikk til, når man tenker på det utgangspunkt han hadde. I Norge var det klassisismen som dominerte og utøvere av denne stilen var for det meste, tidlig på 1800-tallet, håndverkere og dekorasjonsmalere.

Johan Christian Clausen Dahl ble født 24. februar 1788 i Bergen. Han var sønn av sjømann, fisker og fløttmann Claus Trulsen (1754-1823) og Else Birgithe Johnsdatter (d. 1828). Han tok etternavnet Dahl etter farens slektsgård Opdal i Evenvik, Ytre Sogn. Dahl viste allerede tidlig i barne-årene interesse for tegning. Som tolvåring, i år 1800, fikk han, i to måneder, tegneundervisning av den svenske skolelæreren A. S. Porath. I 1803 til 1809 gikk han i malerlære hos Johan Georg Müller, og fikk svennebrev som håndverksmaler i april 1809, 21 år gammel. Hans lærer Johan Georg Müller (1771 i Bergen-28. mars 1822 i Bergen) var maler i sin hjemby. Han hadde vært elev ved Kunstakademiet i København i 1790 til 1792, hvor han blant andre, hadde hatt Nicolai Abildgaard som lærer. Etter det slo han seg ned i Bergen som håndverksmester. I Kroken ved Mariakirken drev han fargehandel og verksted med flere svenner og læregutter. Han ble laugsmester i 1793 og etablerte samme år en tegneskole hvor det ble undervist i figurtegning og senere også arkitektur- og perspektivtegning. Müller ble den ledende malermester i Bergen og ble mye brukt som dekorasjonsmaler. Han utførte blant annet dekorasjoner på lyststedene Frydenlund og Elsesro. I 1794 ble Müller teatermaler og maskinmester ved Det Dramatiske Selskab. På teateret hadde han ansvar for dekorasjoner og kulisser. Her var det altså at J. C. Dahl var læregutt og ble svenn i årene 1803–1809. Han kom senere til å omtale denne tiden som bortkastet, men det er nok sikkert at han lærte mye om malerteknikker og i tillegg fikk en håndens øvelse som var av betydning for ham senere. Men, for å forfølge en kunstner-karriere og ikke bare en håndverks-karriere, måtte han ut. Som det står i Norsk biografisk leksikon, så var "Müllers liv og virke ganske karakteristisk for det norske kunstliv i tiden rundt 1814. Han hadde røtter i den gamle håndverkstradisjonen og virket i tillegg som dekorasjons-, portrett- og prospektmaler. Hans allsidighet, kunnskaper og store arbeidskapasitet gjorde ham til en viktig person for utviklingen av kulturlivet i samtidens Bergen. Som kunstner var han på tross av sin akademiutdannelse relativt begrenset, han malte i tidens klassisistiske stil, ofte etter forlegg og bundet til sine forbilder." Foruten Müller var også J. F. L. Dreier (1775-1833), den berømte drakt- og prospektmaleren, viktig for Dahl i hans ungdomstid i Bergen. Av ham kan han ha lært å gjøre en komposisjon mer livlig med figurer i de forskjelligste positurer, og male småkruset sjø på en måte som senere ble karakteristisk for Dahl, men som kan være inspirert av Dreier.

J. C. Dahl var heldig, for borgere i Bergen by hadde fått øynene opp for ham som et stort talent. Dahl hadde vist i noen prospekter fra Bergen omkring 1810, at han evnet å få atmosfæriske virkninger inn i bildene. De virket moderne, frie og luftige i forhold til de mer stive og tradisjonelle arbeidene man hadde sett før. Med Lyder Sagen i spissen, "skillinget man sammen" og ga Dahl muligheten til å reise ut. I 1811 ble han elev ved Kunstakademiet i København. Her gikk han i de forskjellige klassene, 1. frihåndsklasse, 2. frihåndsklasse, gipsskolen og modellskolen. I 1815 hadde han sitt gjennombrudd som maler med 13 malerier som ble stilt ut på Kunstakdademiet i Charlottenborg. I 1817 var han ferdig utdannet. Da hadde han oppnådd å få den store sølvmedalje for et maleri, også det utstilt på Kunstakademiet. På denne tiden var det historiemaleriet som hadde størst prestisje på Akademiet. Skulle han kunne oppnå en gullmedalje, hadde han måttet lage en figurkomposisjon med historisk tilsnitt. Men, Dahl var allerede innstilt på å konsentrere seg om det nye i tiden, landskapsmaleriet. Han fikk under sin tid i København også privatundervisning av C. A. Lorentzen (1749-1828). Lorentzen hadde i foretatt en studiereise i Norge i 1792 og hadde malt mange norske landskaper fra Østlandet med fosser og andre, for en danske, spektakulære landskaps-formasjoner. Kan hende fikk Dahl inspirasjon til sine senere foretrukne motiver, de norske motivene, fra ham.

J. C. Dahl har ofte blitt skrevet I. C. Dahl. Det er fordi man ikke, i gamle dager, gjorde forskjell på "J" og "I". På latin ble "J" skrevet med "I". I våre dager har vi gått over til å bruke J. C. Dahl.

J. C. Dahl gikk nå helt inn for landskapsmaleriet. I sin tid i Danmark hadde han kopiert de berømte hollandske mestre og hadde malt en del fantasilandskaper, men han hadde også malt fra sine studieturer rundt omkring i Danmark. Han hadde allerede utviklet et mesterskap i lys- og atmosfæriske virkninger i sine malerier. I 1818 brøt han opp og reiste til Dresden, Sachsens hovedstad, for å etablere seg som kunstmaler. Han kom til å bo i samme hus som den senere så berømte, tyske romantiske maler Caspar David Friedrich. Ganske raskt etter at han kom til Dresden møtte han sin tilkommende Dorothea Franzisca Friederike Emilie von Block (28.07.1801-24.08.1827). De giftet seg 12. juni 1820, dagen før Dahl reiste til Italia. Han hadde fått invitasjon fra prins Christian Frederik av Danmark om å reise å besøke ham på lystslottet Quisisana ved Castellamare ved Napoli, som prinsen leide, sommeren 1820. Dahl hadde allerede fått et renommé i Danmark. Dahl syntes det var vanskelig å si nei til dette tilbudet om å komme til Italia, men en slik reise ville ta lang tid og han kunne ikke la sin forlovede sitte hjemme. De giftet seg, da ville hun ha det lettere mens han var borte. Det å foreta den store reisen i Europa og komme til Italia, kulturens arnested, var noe som var helt nødvendig for en kunstner den gang, og Dahl var selvfølgelig begeistret for å få muligheten. For Dahl ble det meget givende. Som det står i Norsk kunstnerleksikon: "Dette direkte møtet med det italienske landskap rundt den naturskjønne Napoligolfen utløste en spontan malerglede som gjør mange av småbildene og skissene fra Castellamare, Capri, Ischia og Napoli høsten og vinteren 1820-21 til koloristiske perler, friske og livfulle i strøk og farge og malt med et våkent øye for helheten, for belysning og atmosfære." Så selv om det var en vanskelig tid for ham med alt han hadde reist fra, så ble turen vellykket. Han kom til å oppholde seg på reise i ett år. Han besøkte foruten Napoli også Roma, hvor han ble kjent med det skandinaviske kunstnermiljøet i byen. Han tegnet og malte små oljestudier overalt hvor han kom, han malte for eksempel senere, med grunnlag i sine studier, store bilder av Vesuv i utbrudd, som han hadde sett da han var i Napoli.

Da Dahl var vel tilbake fra sin store utenlandsreise 27. juli 1821, tok han fatt på sitt voksne liv i Dresden, som gift mann. Han hadde stilling ved Akademiet, fra 1824 som professor. Han og Emilie fikk flere barn, den første, datteren Caroline, ble født 1822. I 1823 kom sønnen Alfred Harald og i 1825 datteren Marie. Deres siste barn, Siegwald Johannes som ble maler, som sin far, ble født i 1827, men tragisk nok, døde samtidig Emilie i barsel. To av barna, Alfred Harald og Marie, døde i skarlagensfeber i 1829. I 1830 giftet Dahl seg igjen med sin elev Amalie von Bassewitz (15.02.1794-11.12.1830), men hun døde samme år i barsel, da Harald ble født. Sønnen Harald døde i 1835. Det var da bare Caroline og Siegwald som vokste opp. Caroline ble senere gift med Anders Bull, og var bosatt i Christiania. Siegwald giftet seg tysk og bodde hele sitt liv i Dresden.

Dahl foretok studiereiser i Dresdens omegn, men han var etter hvert interessert i å reise til Norge for å kunne se landskapet han aller helst ville male med egne øyne. Han kjente jo bare Bergen og omegn fra før. Han ville male "etter naturen" og det var viktig for ham å studere naturen inngående. For romantikerne var Norge med sine skoger og fjell, fosser og fjorder eksotisk, og Dahl mente at studiereiser hit ville kunne gi ham rik inspirasjon. Han sa: "Norge er en frisk Jord, der ei er bearbeidet og kan give stort Udbytte". Da han første gang kom avgårde, i 1826, fikk han besøkt Christiania og møtt kunstnere der. Johannes Flintoe la opp turen over til Bergen for ham. Turen gikk over Kongsberg, Telemark, Hardangervidda,, Granvin, Voss og Nærøydalen til Ytre Kroken i Luster, hvor han bodde hos Munthe. Derfra ut Sognefjorden over Sogndal og Slinde til Bergen. Veien tilbake gikk over Lærdal, Filefjell og Valdres. En meget vellykket studietur som fristet til gjentakelse. Dahl besøkte Norge foruten i 1826, i 1834, 1839, 1844 og 1850. Det at Dahl fant norske motiver og holdt jevnlig og god kontakt med sitt "herlige Fædreland" regnes som hans store bidrag til norsk kunsthistorie. Også når det gjaldt andre ting, gjorde han en innsats. Han var initiativtager for opprettelsen av Foreningen til norske Fortidsminnemærkers Bevaring i 1844 og ivret for at vi blant annet måtte ta vare på stavkirkene.