Kavli, Arne

Kavli, Arne

Arne Kavli: En modernist i norsk kunst.
Av Nini W. Eitzen

Arne Kavli er en av våre ny-impresjonister. Det å bli puttet i bås, ville nok føles ubehagelig for Kavli, for han var, som de andre i denne helt løse gruppen av kunstnere, en utpreget individualist. Det var den selvopplevde virkelighet som skulle festes til lerretet, og det var lyset og fargen som var virkemidlet. Ny-impresjonistene ble kjennetegnet som individualister og kolorister.

Arne Kavli (1878-1970) var en markant kunstner som gjorde seg gjeldende både før, under og etter modernismens gjennombrudd i Norge. Modernistene blir gjerne delt i to hovedgrupper, ny-impresjonistene med deres formoppløsende malemåte med basis i fargen, og Matisse-elevene med deres klare dekorativt idealiserte formspråk basert på linjen. I årene 1905 til 1910 etablerte de seg som selvstendige kunstnere.

Arne Kavli hadde som ung malt noen realistiske landskapsbilder med impresjonistiske trekk i en grov teknikk. Han gikk på teknisk aftenskole og bare 17 år gammel i 1895 hadde han stilt ut i sin hjemby Bergen, i Bergens Kunstforening, og fått berøm for sine bilder. Han viste seg som et uomtvistelig talent. Det ble en begeistring som gjorde at noen av byens borgere samlet sammen nok til at det unge lovende, men fattige, talentet kunne reise ut. Kavlis far, som var skuespiller, døde allerede da han var ti år, så hans familie satt ikke godt i det. Reisen endte litt tilfeldig i Antwerpen. Kavli var anti-akademiker, som den individualistiske kunstner han var, men han hadde et, riktignok kort, studieopphold ved kunstakademiet. Kavli fikk et halvt års studieopphold i København også, hvor han fikk undervisning av Peter S. Krøyer og Laurits Tuxen på Kunstnernes studieskole. Mange av hans landsmenn gikk på Zahrtmanns skole, men ikke Kavli. Det var som man kunne vente av en kunstner med Kavlis moderne holdning. Dette var i årene 1897 til 1898.

Ny-impresjonistene mente at et originalt talent måtte få utvikle seg på et mest mulig fordomsfritt grunnlag, uten for mye formell utdannelse. Ingen evige lover skulle forderve deres kunstnersinn, selv om det allikevel var nødvendig med noe utdannelse for å lære seg teknikk. Kavli etterlevet denne forestilling om kunstneren som ikke måtte besudle sitt originale talent.
(Selvportrett 1902)
Arne Kavli fikk bekreftelse på sitt talent da han som tyveåring hadde sitt definitive gjennombrudd som kunstner med syv bilder antatt på Høstutstillingen i 1899. De neste tre årene fikk han 17 bilder antatt. Han hadde markert seg som en av våre mest betydelige ny-romantikere. Kavli malte landskaper og portretter. Både Vilhelm Hammershøi og James McNeill Whistler var inspirasjonskilder i denne tiden.
Hans ny-romantiske bilder fra Jæren har klare syntetiserende tendenser med store plan i beherskede, harmoniserte jordfarger og grønnfarger avgrenset av rolige, rytmisk bølgende, linjer. Slettelandskapet med jorder naturlig oppdelt av steingjerder, rekker så langt øyet kan se. Landskapet utfolder seg vidt under himmelhvelvingen og er storslått, monumentalt, der det synes å rekke inn i uendeligheten. Ved å fremstille det i mørkt aftenlys, gir Kavli et symbolistisk preg til sin syntese av landskapet. Ganske snart skulle han imidlertid endre sine intensjoner og sin palett radikalt.

Han dro til Paris på et stipendium i 1902, og helt til 1914 reiste han mye mellom Paris, København og Kristiania. Han fikk førstehåndskjennskap til det nye som rørte seg innenfor kunstlivet. De mange retningene i fransk kunst, som impresjonisme og den franske form for ekspresjonisme, fauvisme, gjorde seg sterkt gjeldene og var en inspirasjonskilde for Arne Kavli, men også Edvard Munchs frie malemåte med sine ekspressive tendenser og Ludvig Karstens fargebruk var viktige impulser. Koloritten lysnet betraktelig.

Han giftet seg i 1903 med den nesten ti år eldre Tulla Larsen, som hadde hatt den berømmelige affæren med Edvard Munch, og Tulla og Arne Kavli beveget seg med avslappet eleganse på utestedene i storbyene. De var et vakkert par, og levde hektisk, fritt og uborgerlig. Kavli ble regnet som litt unorsk, han var blant ”ny-bohemene” i Kristiania. Det var folk innenfor kunsten og kulturens verden som brakte noe av utlandets mer rendyrkede bykultur med seg til den provinsielle hovedstaden. Det var leve-menn og –kvinner som visste å sette pris på det gode liv som storbyen kunne by på.

Fauvistene med Matisse i spissen holdt sin utstilling i 1905 hvor de fikk dette økenavnet ”de ville”. Modernismen regnes gjerne fra dette året. Kavli ble inspirert av fauvismen, men han gikk ikke på Matisses malerskole. Han sa selv at han burde gått der, men han var egentlig i Paris for å ha det hyggelig, og det var ikke bra, men det var hyggelig!
(Kvinne ved bord 1909)
Omlegningen til et rent modernistisk malerisk uttrykk kom til syne første gang i 1906 for Arne Kavlis del. Det bildet vi har med, Kvinne ved bord fra 1909, er dermed et tidlig eksempel fra Kavlis hånd på hans endrede malemåte og intensjoner. Bildet har en gjennomgående lys fargeholdning. Fargene er satt mot hverandre tett og pastost med korte, brede strøk som bryter opp konturene. Motivet er enkelt, hverdagslig og synes ikke å være det vesentlige. Det er en ung kvinne med hatt, som sitter ved et kafébord. Det vesentlige i bildet er å få frem det selvopplevde inntrykket fra det hektisk moderne bylivet, med flimrende lys og farger. Det er med fargene man skaper formen på den to-dimensjonale flaten. Ved forskjellige fargeskikt skapes form og rom, fargen er det maleriske virkemiddel man har for hånden. Det er helt andre virkemidler enn det formalt organiserende. Den unge elegante kvinnen med moderne hatt, er plassert halvt ryggvendt helt opp i billedplanet. Småbord med hvite duker og to turkisblå vegger i vinkel, skissemessig malt, skaper en antydning til rom i bakgrunnen, uten at rommets dybde er vesentlig. Det er det delikate fargespill i flaten han har villet male.
Fargene er gjennomgående holdt i klart blått over mot hvitt, men når man studerer det nærmere, ser man at fargene har spenst. De er ikke lenger harmonisert i store fargefelt, de er satt mot hverandre i syrlig turkis, isblått , syrlig gult og varmt rødt.Til høyre i bildet synes det å være en syrlig gul del av en vegg. I forgrunnen til høyre er det som synes å være en varmt rød stol. Kavli er ikke lenger opptatt av å gi tilskueren et blikk mot en uendelighet, her stanses blikket av veggene i bakgrunnen. De forskjellige formene i bildet er summarisk gjort rede for. Den unge kvinnen i forgrunnen har likeledes en summarisk form, hun er nærmest skissemessig malt, vi bare aner den delikate unge huden på hals og i ansikt, den lekre moderne hatten hun har på hodet og kjolen som synes å forene alle bildets farger i ett. Motivet er typisk for Kavli i denne tiden, for han arbeidet mye med kvinneportretter, antagelig inspirert av Henri Toulouse-Lautrec, Edgar Degas og Kees van Dongen. Ved siden av kvinneportretter fra kaféer og forlystelsesliv malte Kavli også landskaper, noen stilleben og interiører.
(Dronningen)
Det var det moderne liv han ville male, og i en lang rekke bilder malte han bylivet, og gjerne det etter hvert så moderne friluftslivet. Bildene var gjerne smakfullt elegante. Fargene ble lysere og billedstrukturen mer åpen og luftig. Han videreførte en av impresjonismens motivkretser, ”la vie moderne”. I det bildet vi har med fra Dronningen, antagelig fra 1925, er det mange elegante lystbåter på fjorden med store hvite seil. Bildet var med på utstilling i Kunstnernes Hus i 1948 som markerte Kavlis 70-års jubileum En kvinne med rød hatt sitter ved et kafébord med et vinglass, mens hun synes å betrakte livet på fjorden. Himmelen er mørk og antyder en lys sommerkveld, en vimpel svaier lett i den svake brisen. Bildet er malt med sveipende strøk, som formidler inntrykket av den lette brisen. Malingen er lagt tynt og lett på, som gjør fargene lyse og gjennomskinnelige. Det er en sommerlig stemning, men den er ikke døsig, for det er spenst og vitalitet både i form og farge. Formene er ikke lenger bare løst skissemessig antydet, de er klarere tegnet opp med kraftige konturer. Kavli synes å utfolde seg innenfor de begrensninger han skaper av diagonale og vertikale linjer. I forgrunnen er det et gjerde som løper diagonalt inn i bildet og naturlig deler vannet fra den smale terrassen med kafébord. Her skapes det et rom i bildet som tillater ham å gi inntrykk av det liv han vil skildre. Kvinnen sitter betraktende seilbåtene med et vinglass på bordet. Rommet stanses naturlig av vertikale linjer med de hvite seilene på fjorden. De danner en vegg som bidrar til å konsentrere interessen om det som skjer i forgrunnen. Han skaper på en måte et sug diagonalt innover i bildet som abrupt stanses av nærmest ugjennomtrengelige vertikale linjer. Primærfarger og noen komplementærfarger er djervt satt på med kraftig blått vann, knallrødt terrassegulv og grønngule kafébord og stoler i forgrunnen. Det hvite gjerdet forbinder forgrunnen med de hvite seilene i bakgrunnen, og også det røde går igjen i kvinnens hatt og i vimpelen. Alt er nøye beregnet, men synes overbevisende naturlig og likefrem. I et slikt bilde synes Kavli å være inspirert av Edvard Munch i hans vitalistiske periode etter 1908.
(Sommerdag i Fisckebäckskil) (Til Thomas: NB! Obj.id.: 2205)
I et bilde som Sommerdag i Fisckebäckskil, som vi solgte på vår auksjon 2002-2, kat.nr. 20, kan man se noen av de samme tendensene, men man ser også at kunstneren har beveget seg videre. Mennesker med sine avrundede former beveger seg lett og elegant i sommertøy blant linjalrette horisontaler i bord og stoler og vertikaler i seilbåtenes master. Forgrunnen er nærmest pointillistisk småpenslet i alle detaljer, mens bakgrunnen er bredt oppsummerende. Fargene er lyse, hvitt er satt opp mot kontraster av komplementærfarger rødt-grønt og blått-gult. Bildet har fått et mer dekorativt preg, han arbeidet mer med tegnet markert form både i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Bildet er fra tidlig i 1930-årene. Han var inspirert av Pierre Bonnard, som maktet å gi sine detaljrike bilder et dekorativt helhetsinntrykk.

Heretter kom han nesten utelukkende til å male sommermotiver, for det meste fra sitt sommerparadis på Rønnes utenfor Grimstad. Her malte han gjerne sin favorittmodell, sin tredje kone Drude, i avslappede positurer. Han var en som tidlig skjønte hvor deilig det er for en byboer på Sørlandskysten! Han var også her individualist. Da han vel hadde latt seg prege og funnet sin form med lette, luftige bilder fra en sorgløs fritid, holdt han seg for det meste til den resten av sitt lange liv.